Boktips

Gi meg en klem

Av alle korona-restriksjonane vi lever under, er klemme-forbodet kanskje det vondaste.

Besteforeldrefang har ikkje godt av å stå tomme. Og sjølv om digitale hjarta er fine til sitt bruk, kan dei aldri erstatte varmen frå mjuke armar om halsen.


I denne underlege tida med 1-metersregel, ansiktsmasker og karantene, er det lett å leve seg inn i historia om den vesle kaktusen Felipe som meir enn noko anna ønsker seg ein god klem. Forskjellen er berre at medan me opplever samhald ved å halde avstand, kjenner Felipe seg heilt åleine i verda.

Tittelen «Gi meg en klem» er sørgjeleg relevant i 2021, men tematikken i boka er tidlaus. Kaktusen Felipe kjem frå ein fornem og berømt familie med eit imponerande og herskapleg slektstre. Det viktigaste for familien er at alle oppfører seg skikkeleg og ser godt ut, at alt er reint og ryddig og at ingen kjem tett innpå kvarandre.

Men vesle Felipe er ikkje som dei andre. Det einaste han vil ha, er ein klem. Han strekkjer dei små kaktusarmane sine ivrig i været, men uansett kor Felipe vender seg, møter han berre stikkande piggar og avvisande blikk.

Felipe forstår at han ikkje høyrer heime i familien sin, og han dreg ut i verda på jakt etter nærleik. Men arva han har med seg, gjer at han hamnar i trøbbel kvar gong han kjem nokon for nære. For ein kaktus er og blir ein kaktus, sjølv om hjarta er mjukt og viljen er god.

Misforstått, avvist og utstøytt tek Felipe etter kvart til å tru at han har det best åleine, og at han ikkje treng nokon andre i livet sitt. Men så møter han ei som treng nettopp han.

«Gi meg en klem» er ei gripande biletbok som på tankevekkjande, og stundom uventa vis, skildrar sorga over å ikkje høyre til og lengten etter å ha nokon å vere god mot.

Italienske Simona Ciraolo står bak både tekst og illustrasjonar, og boka er omsett frå engelsk til norsk av Eivind Sudmann Larssen. Boka passer best for born mellom tre og seks år, men også eldre søsken og foreldre vil ha glede av historia om Felipe.

Teikningane er enkle og reine, men rike på uttrykk og detaljar som forsterkar stemninga i teksten. Det er ein leik i teikningane av den arrogante kaktusfamilien og eit alvor i illustrasjonen av einsemd, som vil fenge lesarar i alle aldrar.

Anmeldt av Hege Rognøy Fossåskaret

Svart humor

På folkemunne snakkes det om å være fattig som en kirkerotte. En lite hyggelig skjebne, som vi ikke unner noen. Uttrykket stammer visstnok fra engelsk, der formuleringen «poor as a church mouse» kan spores så langt tilbake som til 1672. 

Uansett; nå kommer den første romanen jeg har lest som er fortalt av en jeg-figur som kan betegnes som en kirkerotte. Gaute Heivoll har i vår lansert en ny bokserie for barn, der historiene handler om et par rotter med nær tilknytning til kirken. Den ene, Siful, er organist. Den andre, Estragon, bor under jorda på kirkegården. Der lever han bokstavelig talt av pengesedler, som han spiser. Disse blir han forsynt med av Siful, som tar med seg kollekten gjennom de underjordiske gangene som fører til Estragons gjemmested. 

De sju dødssyndene 
I bytte mot pengesedlene forteller Estragon historier fra sitt mangfoldige liv. Heivoll har røpet at bokserien om disse rottene vil telle syv bøker, og at hver av dem har en av dødssyndene som hovedtema. Dette er et begrep knyttet til den katolske kirken. De syv dødssyndene er grådighet, hovmot, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap. Tilsvarende fins syv dyder, men Heivoll er i denne omgangen opptatt av syndene. 

Skal man dømme etter denne første romanen, som har undertittelen «Rottefangeren fra Sorø», er det ganske ville og fantastiske historier Heivoll har tenkt å servere. Estragon forteller hvordan han fikk smaken på pengesedler som føde, eller som et slags rusmiddel, nærmest en form for narkotika. Det handler altså om fråtseri. 

God, gammeldags stil 
Opplegget minner om klassikeren «Baron von Münchhausens vidunderlige historier og eventyr» (1887) av Rudolph Erich Raspe. Både de fabelaktige tegningene til dansken John Kenn Mortensen og Heivolls tekst har et preg av gode, gamle historier fra denne perioden. Vi gjenkjenner Charles Dickens sitt univers, med knirkende dører, sære skikkelser og en råtten eim av innestengt luft, svette og tvilsom matlaging. 

Estragon forteller en dramatisk og makaber fortelling om hvordan han i tjeneste for en begravelsesagent ved navn Glambek ble hyret som rottejeger. Glambek er en grotesk skikkelse som kan minne om Dickens-figuren Scrooge fra «En julefortelling». Han omgir seg med en fabrikkeier, Spinke, sakføreren Vankel og presten Einfeldt, alle strålende fanget inn av den danske tegneren og skildret med satirisk snert av Heivoll. 

Svart humor 
Historien utvikler seg til en slag horror-fortelling, men fortalt med såpass mye underliggende latter og fargerikdom at den utvilsomt vil appellere til barn. Unger er som kjent ikke fremmed for en dose svart humor. Estragon er en medrivende forteller. Heivoll har tidligere skrevet barnebøker, men de har vært av en mer poetisk og søkende natur. Både filmmakere og diktere har brukt de syv dødssyndene som motiv før, men jeg tror dette er første gang noen har skrevet om dem for barn. 

Dette er en lovende opptakt der Heivoll får brukt en mer sprelsk og løssluppen side av sitt utmerkede fortellertalent. 

Fortryllelse som varer evig

Svensk-norske Fam Ekman har i snart 50 år lagd barnebøker som i enhver forstand kan kalles fortryllende. Hennes fantasieggende historier, ofte med henvisninger til eventyr og fabler, har i seg en stemning av mystikk og undring. Hun illustrerer sine bøker selv, i en stil som har et så sterkt særpreg at man øyeblikkelig ser at dette er signert Fam Ekman. 

Tegningene er ofte en form for collager med utklipte papirbiter, eller deler av stoff som en del av estetikken. Du kan få assosiasjoner til surrealisme og popart, men også til kunstnere som Henri Matisse og Marc Chagall. Intrikate mønstre skaper dybde og poesi i tegningene, som for barn har en fantasieggende og humoristisk effekt, men som også kan studeres med stort utbytte av voksne. 

Hennes nyeste bok, «Møte ved fuglebadet», har alle de elementene som er karakteristiske for Fam Ekman. Den er i godt selskap på Magikon Forlag, som utgir raffinerte og originale bøker i mange sjangrer, med særlig vekt på det visuelle uttrykket. Framheves kan for eksempel så forskjellige bøker som «Dyrebar» av Mette Karlsvik og Katrin Berge, og Helge Torvund og Mari Kanstad Johnsens «Vivaldi» og «The Sudden Cats». Eller grafiske fortellereksperiment som «Ballade» av Blexbolex eller «K. Musterman» av Øivin Horvei.

I disse visuelle omgivelsene glir «Møte ved fuglebadet» godt inn. Boka forteller om Kylling, som rømmer fra hønsegården fordi den er lei av å bli vekket opp av en hane klokken fire hver morgen. På sin vei møter den andre dyr og fugler som kommer med forskjellige råd om hvordan den bør innrette seg. Fuglebadet er et av disse stedene, der fuglene har samlet seg «for å vente på posten». 

Underveis henvises diskret til «Lille postbud, min due», «Trost i taklampa», «Kunnskapens tre», eller «Storkene» og «Den stygge andungen» av H.C. Andersen. På tegningene ser vi alt fra blyantfugler og flott utformede dunskyer til intrikate gulvteppemønstre og bolighus framstilt som avanserte dukkehus. 

Dette er en vakker, liten bok – som varer lenge. Den er en seier for fantasien. 

Anmeldt av Randi Wandrup

Snømannens jul

Sondre Lerche er mest kjend som musikar og artist. I januar i år debuterte han som forfattar med essaysamlinga «Alle sanger handler om deg». «Snømannens jul» er Sondre Lerche sin debut som barnebokforfattar og er vakkert illustrert av Victoria Sandøy. 

Boka baserer seg på julesongen «Surviving Christmas» som Lerche gav ut samen med Jherek Bischoff i 2015. Både songen og boka har ein klar bodskap om solidaritet og nestekjærleik. Ein del av overskotet frå boksalet går til Amnesty International sitt arbeid med flyktningar.  

LES VÅRT INTERVJU MED SONDRE LERCHE
www.barnibyen.no/bergen/aktuelt/mai-september-2020/oktober-til-desember-2020/samtalestarteren

«Snømannens jul» tek til som ei tradisjonell julefortelling. Det er duskmørk kveld, og snøkrystallar svever over ein sovande by. Det er ro og fred i både teikning og tekst; «Mens snøen dekker skur og slott, skal vi få sove trygt og godt.» 

Men for snømannen, som står på utsida av det varme fellesskapet, er vinternatta kald og einsam. Korleis er det å stå aleine i kulden når alle dei andre har gått heim til sitt? Utanfor kvart julepynta og lysande hus står ein einsleg snømann og ser lengtande etter festen han ikkje får ta del i. Det er eit rørande og sterkt bilete på utanforskap med klare referansar til H.C. Andersen og «Piken med svovelstikkene».  

Sjølv om snømannen i starten av boka vert skapt av menneska, som snømenn flest, er han eit stykke ut i teksten blitt til ein flyktning. Små lesarar som sjølv har trilla snø til hovud og kropp og trylla fram nase og auge av gulrot og småstein, vil kan hende protestere på at snømannen kjem som båtflyktning frå eit anna land. Men samanlikninga fungerer likevel fint som ei påminning om at også dei som nå står utanfor, har ein gong hatt ein stad å høyre til. 

Først når vi let snømannen komme inn, kan jula verkeleg ta til, heiter det i «Surviving Christmas». Og det står ei dør på gløtt i «Snømannens jul».

Lange, kalde kveldar er tida for å krype tett saman i sofaen med ungar i armkroken og ei god bok på fanget. Somme bøker er kun lun lykke, andre er fantastiske eventyr. «Snømannens jul» er ei julefortelling til ettertanke og ei mild påminning om å invitere inn.  

Anmeldt av Hege Rognøy Fossåskaret 

Skolestarten

I «Hvordan begynner man på skolen?» av Anna Fiske får vi oppleve en troverdig skolestart gjennom informativ tekst og fargerike tegninger. Vi får se at rektor hilser på alle førsteklassingene i skolegården, og at læreren viser klassen hvor toalettet er. I tillegg til å gi en grundig innføring i skolestarten, har boken oppgaver som inviterer små og store lesere til å undre seg og forberede seg sammen: Hvordan tror du at stolen din ser ut? Hva tror du man pleier å ha i et pennal?

Men det som kanskje mest av alt kan stilne sommerfugldansen i små mager, er å vite at i førsteklasse er alle nye og at her er alt nytt for alle: «Når du er ny, er det umulig å vite hvordan alt er, og hvordan alt fungerer. Sakte, men sikkert blir klassen kjent med hverandre, og du blir vant til alt som er nytt.»

Det er trygt og varmt i Anna Fiske sitt skoleunivers. Hun er ærlig i beskrivelsen av at det i en skoleklasse kanskje er noen som kjenner hverandre fra før, mens andre kjenner ingen. Men hun forsikrer oss om at skolen har mange voksne som gjør alt for at barna skal ha det bra. Og hun minner om at barna selv må passe på at de som går for seg selv kan bli med i leken, hvis de vil.

Kanskje er Fiske på sitt aller beste når hun ufarliggjør forskjeller. Noen har veldig mange venner, andre syns det er ok å bare ha noen få. Noen har sekk med racerbil på, andre har sekk de har arvet av storebror: «Alle sekker er bra og fine, den sekken du har, er fin og bra for deg.»

«Hvordan begynner man på skolen?» er en relevant bok også etter at skoleklokkene har ringt ut etter første skoledag. Når skolehverdagen er i gang for fullt, vil de nye førsteklassingene stadig bedre kunne kjenne seg igjen i de uttrykksfulle tegningene av skolebygg, klasserom og aktiviteter i skolegården, elever, ansatte og leksearbeid.

Og kanskje kan det være nyttig å hente boken frem igjen fra bokhyllen neste år? For hver ny høst betyr nye begynnelser; nye trinn, nye klassekamerater, nye lærere og nye skoler. Anna Fiske minner oss om at vi heldigvis aldri blir helt utlært: «Å lære seg noe nytt, å bruke fantasien, å undre seg, gjør at du vokser inni deg. Det gir en god følelse i kroppen = selvfølelse. Det gjør at du føler deg viktig, og det er du.»

Anmeldt av Hege Rognøy Fossåskaret

Astrid Lindgren

Biografier for barn har vært presentert på forskjellige måter. I sin tid kunne oversatte bøker i «Historien om»-serien fortelle om ulike personligheter, fra Florence Nightingale til Walt Disney. I nyere tid har ulike varianter vært utprøvd når forfattere og illustratører har forsøkt å gi livsskildringer av personer som Edvard Munch, Gro Harlem Brundtland eller Alf Prøysen.

Et unikt prosjekt
 
Jeg tør påstå at Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisatos bok «Astrid Lindgren» er et unikt prosjekt. Bjorvand er spekket med kunnskap om Lindgren etter å ha arbeidet med hennes bøker i en årrekke i akademisk sammenheng. Hun skrev en hovedoppgave om Pippi Langstrømpe og Ronja Røverdatter, og har undervist i en årrekke i barnelitteratur og billedbøker ved Universitetet i Agder. Denne massive erfaringen og kunnskapen virker på ingen måte tyngende når Bjorvand forteller historien om en av barnas yndlingsforfattere til de yngste leserne. 

Går ikke utenom problemene 
Teksten er todelt. For det første fortelles historien om Astrid Lindgren kronologisk, fra barndom til død. Bjorvand har valgt å ta med krisene i Lindgrens liv; hennes graviditet med en gift mann da hun var 18 og hennes liv som enslig mor mens barnet bodde på et pleiehjem i Danmark. Senere hennes ekteskap med en mann som både var drikkfeldig og kvinnekjær. Akkurat som Lindgren selv skriver med åpenhet om voksnes problemer i sine barnebøker, har Bjorvand valgt å gå inn på disse vanskelige periodene i forfatterens liv. Man kan skrive om alt, men språket må brukes med omhu. 

For det andre er teksten avbrutt med spennende anekdoter og kuriositeter fra livsløpet, skilt ut under spalter som har tittelen «Vet du hva?». Dette bryter opp teksten på en kreativ og leservennlig måte, sammen med utvalgte og velvalgte Astrid Lindgren-sitater utover i biografien. Disse sitatene er kildebelagt bakerst i verket, sammen med en tidstavle.

Poetiske illustrasjoner 
Bjorvand har fortalt at hun jublet da hun fikk høre at Lisa Aisato hadde sagt ja til å illustrere boka. Det hadde hun all grunn til. Tegningene er poetiske og gjennomlyste. De står på egne bein, samtidig som de rammer inn og understreker teksten. Dette er makeløst og inspirert illustrasjonskunst, enten den fyller flater i det store formatet eller tjener som bittesmå vignetter. «Astrid Lindgren» er en meget vakker bok, en barnebiografi i særklasse som står støtt i bokhylla ved siden av den svenske, ikke nobelprisvinnende forfatterens egne bøker.

Anmeldt av Randi Wandrup 

Flere forslag til aktiviteter