Boktips! Rottefangeren fra Sorø

Boktips av Randi Berge Wandrup

På folkemunne snakkes det om å være fattig som en kirkerotte. En lite hyggelig skjebne, som vi ikke unner noen. Uttrykket stammer visstnok fra engelsk, der formuleringen «poor as a church mouse» kan spores så langt tilbake som til 1672.

Uansett; nå kommer den første romanen jeg har lest som er fortalt av en jeg-figur som kan betegnes som en kirkerotte. Gaute Heivoll har i vår lansert en ny bokserie for barn, der historiene handler om et par rotter med nær tilknytning til kirken. Den ene, Siful, er organist. Den andre, Estragon, bor under jorda på kirkegården. Der lever han bokstavelig talt av pengesedler, som han spiser. Disse blir han forsynt med av Siful, som tar med seg kollekten gjennom de underjordiske gangene som fører til Estragons gjemmested. 

Anmeldelsen fortsetter under bildet. 



De sju dødssyndene
I bytte mot pengesedlene forteller Estragon historier fra sitt mangfoldige liv. Heivoll har røpet at bokserien om disse rottene vil telle syv bøker, og at hver av dem har en av dødssyndene som hovedtema. Dette er et begrep knyttet til den katolske kirken. De syv dødssyndene er grådighet, hovmot, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap. Tilsvarende fins syv dyder, men Heivoll er i denne omgangen opptatt av syndene.

Skal man dømme etter denne første romanen, som har undertittelen «Rottefangeren fra Sorø», er det ganske ville og fantastiske historier Heivoll har tenkt å servere. Estragon forteller hvordan han fikk smaken på pengesedler som føde, eller som et slags rusmiddel, nærmest en form for narkotika. Det handler altså om fråtseri.

Anmeldelsen fortsetter under bildet. 



God, gammeldags stil
Opplegget minner om klassikeren «Baron von Münchhausens vidunderlige historier og eventyr» (1887) av Rudolph Erich Raspe. Både de fabelaktige tegningene til dansken John Kenn Mortensen og Heivolls tekst har et preg av gode, gamle historier fra denne perioden. Vi gjenkjenner Charles Dickens sitt univers, med knirkende dører, sære skikkelser og en råtten eim av innestengt luft, svette og tvilsom matlaging.

Estragon forteller en dramatisk og makaber fortelling om hvordan han i tjeneste for en begravelsesagent ved navn Glambek ble hyret som rottejeger. Glambek er en grotesk skikkelse som kan minne om Dickens-figuren Scrooge fra «En julefortelling». Han omgir seg med en fabrikkeier, Spinke, sakføreren Vankel og presten Einfeldt, alle strålende fanget inn av den danske tegneren og skildret med satirisk snert av Heivoll.

Svart humor
Historien utvikler seg til en slag horror-fortelling, men fortalt med såpass mye underliggende latter og fargerikdom at den utvilsomt vil appellere til barn. Unger er som kjent ikke fremmed for en dose svart humor. Estragon er en medrivende forteller. Heivoll har tidligere skrevet barnebøker, men de har vært av en mer poetisk og søkende natur. Både filmmakere og diktere har brukt de syv dødssyndene som motiv før, men jeg tror dette er første gang noen har skrevet om dem for barn.

Dette er en lovende opptakt der Heivoll får brukt en mer sprelsk og løssluppen side av sitt utmerkede fortellertalent.

Gaute Heivoll og John Kenn Mortensen (ill.):
«Estragons historier - Rotte­fangeren fra Sorø« (2018).
Utgitt av Vigmostad Bjørke.
Kr. 299,-
Gratis til utlån på biblioteket.