Filmskaperen - Film Folk og Røvere i Kardemomme by

TEKST: Mette Cecilie Johansen FOTO: Daniel Schjott/Qvisten

Til jul kommer filmen Folk og røvere i Kardemomme by på kino. Her møter vi blant annet de tre røverne Kasper, Jesper og Jonatan som røver det de behøver. De røver alt fra flesk til løvemat fra pølsemakeren - eller sinte tante Sofie til å holde alt i stand for seg hjemme i røverhuset. I byen finner vi også Politimester Bastian som har sin egen Kardemomme by lov, Tobias i tårnet som er byens meteorolog, og jommen har de ikke en helt egen talende kamel også.

Kardemomme by filmen er laget av Qvisten Animasjon og den har tatt mer enn tre år å lage. Teller du antall navn på rulleteksten, vil du se at mer enn hundre mennesker har vært med på å lage filmen. Regissør er Rasmus Sivertsen, men hva gjør egentlig en regissør? – Jeg er så heldig at jeg får lov til å bestemme alt, forteller Rasmus. – På en animasjon som denne er det mange tusen små avgjørelser som må tas. Alt fra hvilket kameratutsnitt som skal brukes, til hvilken farge det skal være på stolene hjemme hos de tre røverne.

"Det er faktisk første gang i verden at nettopp denne teknikken har blitt brukt på en langfilm."

Først i verden
Kardemomme by filmen er en animasjon - altså en film som er skapt bilde for bilde. Rasmus forklarer at animasjon betyr å gi liv. Enten så tegner man filmen for hånd eller på en datamaskin, eller så flytter man på dukker - stop-motion kalles det. På grunn av pandemien kunne de ikke lage en stop-motion-dukkefilm, det var ikke mulig å være så mange mennesker samlet på et sted. Filmskaperne måtte derfor se for seg hvordan scenene skulle bli, og filme bakgrunnen først.

Denne delen av prosessen ble gjort i Dyreparken i Kristiansand. Der ble selve Kardemomme by - kulissene og bakgrunnen, med alle husene og modellene bygget og filmet. Denne prosessen tok nesten et helt år. Etter dette ble det lagt på digitale dukker - som ser helt ut som dukker, men som er laget på en datamaskin. Det er faktisk første gang i verden at nettopp denne teknikken har blitt brukt på en langfilm. Rasmus forteller at det har blitt skikkelig fint, og at det har vært en veldig kul teknikk å jobbe med.

"Det er veldig mange flinke mennesker som har jobbet på Kardemomme by filmen. En av dem er Liliana Wirska. Hun er scenograf som betyr at hun har ansvaret for blant annet dekorasjoner og ting. Her justerer hun på et tak i byen"

Hvis vi går enda lengre tilbake i prosessen, før kulisser og digitale dukker. Var skuespillerne som har stemmene i filmen samlet i studio. – Det er jo mange som ikke vet det, men man spiller inn stemmene på filmen først, forklarer Rasmus. 
 – Etter at manuset er klart så går vi rett i studio og spiller inn stemmene. Skuespillerne er sammen i studio og improviser litt, leker og spiller mot hverandre. Etterpå blir dette klippet sammen, nesten til et hørespill som man så legger filmmusikk og lydeffekter oppå. Etter dette legger man på noen skisser, et storyboard – en slags kladd som kalles en animatic. Da kan vi se på den som en film og se om den funker. Videre justerer vi den og jobber med den helt til den er klar, og da begynner man på det dyre arbeidet, som er animasjonen. Altså å bygge dukker, figurer, sett og så videre.

"Røveren Jesper er klar til opptak."
Gode historier overlever
– Hvordan er det å lage film av en fortelling som så mange av oss har et forhold til fra før? – Det er litt skummelt så klart, ærefrykt er det jo. Men det er fantastisk å få lov til å bringe disse historiene til et nytt publikum, det er jo en grunn til at de har overlevd så lenge. Det er gode historier, og Kardemomme by har en veldig viktig tematikk. Toleranse er en så verdifull verdi for samfunnet vårt – røvere er også folk. Det å inkludere folk i et fellesskap er så viktig. I tillegg må man tenke på hva man kan tilføre gjennom anima--sjon. Hva er det som gjør at man skal fortelle historien gjennom denne teknikken. Så kan man leke seg litt med historien, med det kjente - det er litt gøy.

Ung filmskaper
Film og animasjon har alltid vært en del av Rasmus sitt liv. Han vokste opp i et animasjonshjem med en far som holdt på med tegnefilm, faren tegnet og laget filmer hjemme. Det samme gjorde Rasmus og broren, som 11-åring laget han sin første hele film. Da Rasmus var barn fantes ikke YouTube, men faren hadde et kjempebibliotek med filmer, deriblant «Mickey’s Trailer» av Disney - Rasmus sin favoritt kortfilm. Smarttelefon fantes heller ikke, og skulle man lage film var det andre teknikker enn nå. Man filmet med et eget filmkamera som kun kunne brukes til filming, men resultatet fikk man ikke se med en gang. Først måtte filmrullen gjennom en kjemisk prosess, og deretter fremkalles før man kunne vise filmen på et lerret. Så i Rasmus sin barndom var det å lage film en ganske annerledes prosess enn nå.

– Nå er det helt utrolig! Nå finnes det jo ingen unnskyldning! Du kan jo lage film på mobilen. Det finnes masse gratis animasjonsprogram på nettet som du kan laste ned, du kan animere Lego og du kan tegne rett på en iPad. Det er fantastiske muligheter altså. Samtidig så synes jeg at de unge er så flinke. De har et helt annet mediebruk, de er flinke til å lage fortellinger og de er gode til å spille skuespill. Vi var så hemmet foran kamera når vi var små, men disse her er jo helt naturlige. Jeg er ekstremt imponert altså.

Kjøre på, feile – og så bli flinkere
I dag er Rasmus en av landets aller fremste animasjonsregissører. Bak seg har han blant annet Dyrene i Hakkebakkeskogen (2016), Kaptein Sabeltann og Den Magiske Diamant (2019) og Helt Super som hadde premiere i september i år. Man blir jo selvsagt ikke superregissør på første forsøk. Har han noen gode råd til fremtidige filmskapere blant Barn i Byens lesere? – Det er egentlig bare å kjøre på! Du må bare prøve og feile, og ikke vær redd for å bare gasse på. For man blir ofte redd - redd for å vise frem tingene sine. Men du må tørre å få kritikk, få litt motstand og gjøre det mange ganger. Til slutt blir du flinkere.