Samlemani på Kode

Tekst og foto: Tove K. Breistein

Vi er på omvisning sammen med en stor skare nysgjerrige museumsbesøkende, hvor Kagge viser frem og snakker om kunstverk som han har samlet på siden han var i begynnelsen av tjueårene. De er del av den nye Kode utstillingen: «Komposisjon for venstre hånd» som åpnet i februar. Spredt over flere etasjer og i to bygg, er utstillingen del av serien der Kode viser verk fra private samlere.

Erling Kagge er lidenskapelig opptatt av kunst, og gjennom mange år har han opparbeidet seg en rikholdig samling samtidskunst som nå vises på KODE. 

«Ku i åker»

– Det er vanlig å tenke at kunst er vanskeligere å forstå i dag enn det var i gamle dager, men jeg har ingen ambisjon om å vite hva alt handler om i bildene heller, sier Erling og smiler. Utstillingene er satt sammen av den amerikanske stjernekuratoren Marta Kuzma som har tatt et dypdykk i den enorme kunstsamlingen til Kode, og satt den sømløst sammen med Kagges samtidskunst. Tekstiler og malerier, keramikk og skulpturer, videokunst og fotografier, tegninger og grafikk, fortid og nåtid flettes sammen og skaper resonans. Her henger J.C Dahls skystudier side om side med Wolfgang Tillmans flyktige fotografier av det supersoniske Concorde flyet i luften, og Franz Wests abstrakte aluminiumskulptur blir nærmest en visuell forlengelse av Nikolai Astrups «St. Hansbål». 

Ledelsen på Kode har strukket seg langt for å tilpasse seg kuratorens ønsker, og hun har fått lov til nesten alt hun har bedt om. Blant annet er de fleste kunstverkene i utstillingen uten titler og tekst, til stor irritasjon for noen eldre fruer og herrer. I stedet kan du lese utfyllende om de ulike verkene i to brosjyrer som du får med. 

– Mange kunstverk er uten titler. I gamle dager het jo ofte kunstverk «Ku i åker» eller «Solnedgang», og jeg synes ofte at det er fint med en tittel, men mange kunstnere vil ikke ha det. Mange av verkene her kan du likevel sette pris på uten noen forkunnskap, forklarer Erling og legger til at all kunst, musikk og litteratur kan være komplisert, men at barn spesielt ofte har en bra forestillingsevne i møte med kunst.

Et bananskall og gammelt skrot

For over tjue år siden gravde Erling Kagge dypt i lommene for å kjøpe sitt første store kunstverk, et maleri av den amerikanske kunstneren Richard Prince. Fire år senere solgte han verket med en fortjeneste på mange millioner kroner. Det ga ham mulighet til å investere i enda mer kunst. Nå vil han helst ikke selge. Han vil heller samle.  

– Når man samler, så vil man jo eie. Det høres kanskje litt usympatisk ut, men det er deilig å eie og bygge en samling. Det er jakten, og det er morsommere å jakte på haren enn å skyte den, sier Erling og smiler. Noen av de mer spesielle kunstverkene han har kjøpt er blant annet bananskallet til kunstneren Adriana Lara. 

– Bananskallet handler om ulikheter i samfunnet og klasseskillet. En ansatt på museet skal spise en banan og kaste skallet på et tilfeldig sted i utstillingen. Etter stengetid kommer vaskehjelpen og rydder det bort. Hvis man tenker på hva det faktisk handler om, skjønner man at det er morsom tanke som ligger bak. Jeg eier det verket. Jeg eier den idéen, sier Erling stolt og avslører at han lever med kunsten sin hjemme. 

– Jeg roterer rundt på det hjemme. Noe henger i stuen og andre verk henger på kjøkkenet, soverommet eller i kjellerstuen. Jeg liker alt. Mye av kriteriet for å kjøpe kunst er om man liker det eller ikke, men livet er mye mer komplisert og sammensatt enn hva som er bra eller dårlig. Jeg tenker heller på om kunstneren eller kunstverket er interessant, og om det passer inn i samlingen min, forklarer Erling. Barn i Byen spør om han har noen råd til aspirerende samlere.

– All erfaring sier at det er bare å begynne å samle på gammelt skrot når du er liten, og før du er gammel er det kanskje verdt noe, sier han.

«Hun tar jo av seg buksen og turner rundt!»

Oskar (10) samler ikke på noe, men han er veldig glad i japanske tegneserier. Favoritt mangaforfatteren er Masashi Kishimoto. 

– Han gir alltid et lite hint av seg selv i tegneseriene sine, forklarer Oskar ivrig i det vi er på vei inn for å se en del av utstillingen på Rasmus Meyer Samlinger. 

– Jeg har en ganske sofistikert sans for kunst, advarer Oskar i det vi passerer et stort cowboybilde av Richard Prince. 

– Han ser ut som at han skal fange seg selv med lassoen, påpeker Oskar. Lyden fra Klara Lidéns «Paralyzed» video i samme rom trekker oppmerksomheten hans. Han blir liggende en stund på gulvet og se på Klara som danser uhemmet rundt på metroen i Sverige til musikken av Legendary Stardust Cowboy – en musiker kjent for å hverken kunne synge eller spille instrumenter.  

– Hun tar jo av seg buksen og turner rundt! sier Oskar og flirer. 

– Kunst er jo litt ubeskrivelig. Det skal være et mysterium for alle andre enn den som har laget det, sier Oskar tankefullt i det vi beveger oss mot Permanenten for å teste ut kunstverkstedet. Vi blir møtt av verkstedsvert Johanne som gir Oskar en grundig introduksjon i månedens verkstedstema: «Verdensrommets magi». Her er det rom til å eksperimentere med ulike materialer og teknikker, som å male med en ballong, såpebobler eller tråd. Oskar ivrer etter å prøve ut alle teknikkene. 

– Jeg får nesten aldri brukt fantasien, sier han litt oppgitt i det han går i gang med å male energisk med tråd. 

– Føler du deg som en kunstner nå, spør Johanne og Oskar svarer nei. 

– Men det er gøy å tulle med farger og få de til å eksplodere, sier han og legger til at han absolutt vil anbefale både utstillingen og verkstedet til andre. 

– Videoen til Klara syntes jeg var veldig gøy, men kunst er jo et mysterium. Jeg liker bilder som ikke har titler. Da må du tenke selv. Et bilde uten tittel er som en bok uten bilder, avslutter Oskar filosofisk.