Hans er ikke som alle andre. Hans er superhelt.

Test & Foto: Elise Mulelid Rondestveit

- Vi ligger alle på skalaen, sa legen. Alt handler om hvilken vei man heller. Vi kan alle se og kjenne tendenser hos andre, og kjenne oss igjen i diagnoser. Problemet kommer gjerne først når det går på selvfølelse og læring løs. 

Superkrefter
Jeg har aldri møtt noen som er helt seg selv, slik som Hans er. Han er den “wokeste” jeg vet. Identitetspolitikken er ikke en gang uttalt, den bare er. Han føyer seg overhodet ikke for ytre påvirkning, og ikke med en ironisk distanse engang. Han gjør det han får lyst til i øyeblikket og tar for seg det som står rett foran ham. Det er en slags superkraft som mange egentlig burde misunne. 

Vi voksne har i alle fall noe å lære. Tenk å kunne leve i nuet på den måten? Ikke la seg påvirke av hva andre syns. Vi blir bundet opp i å ikke skille oss ut, for da er vi rare. Med forbehold om at jeg nå skriver ut ifra mitt og Hans sitt perspektiv, og opplevelsen vi har med ADHD, vil vi gjerne fortelle litt om hvordan det er å ha superkrefter.

Skyr ikke ilden
Som for alle superhelter kan det i starten være vanskelig å få kontroll over kreftene sine. Enten man er ung og uerfaren, eller om det er en nyoppstått kraft. Spider-Man, Batman og Hulken måtte alle lære å kontrollere kraften sin. Spider-Man, for eksempel, kunne ikke slenge seg fra bygning til bygning feilfritt på første forsøk. Og det kan ikke Hans heller. Selv om han mer enn gjerne ville prøvd om han ikke ble stoppet. 

Fysiske begrensninger er et ikke-tema for superhelter som Hans. Ingen kan fortelle ham at det ikke er lurt å hoppe fra en kant eller ta backflip uten å ha øvd i trygge rammer først. Eller det vil si, du kan fortelle det, men han kommer ikke til å gjøre som du sier. Han brenner fingrene, men skyr ikke ilden etter at bandasjen er tatt av. I alle fall ikke så brennkvikt som jeg gjerne skulle håpe og tro.

Jeg skulle ønske at jeg hadde hans vilje og motivasjon for å bare gjøre det jeg vil og ikke tenke på konsekvensene. Samtidig er det akkurat slike situasjoner som gjør at superhelter ofte kan havne på legevakten. Da Hans var litt yngre kunne vi ringe legevakten og de svarte med munter stemme:

- Hei, Elise! Gjelder det Hans igjen? 

Og det gjorde det jo stort sett. Attpåtil hadde jeg en lilla post-it lapp hengende fast på dashbordet i bilen med direktenummeret til ortopedisk avdeling. 

Bakepulver og store følelser
Konsekvensene av hyperaktivitet er ikke bare fysiske. Impulsiviteten kan påvirke relasjoner med venner. Stort sett tiltrekker han seg folk, fordi det skjer noe rundt ham hele tiden. Men enkelte ganger kan det også bli litt mye Hans i monitor når man ikke klarer vente i kø, snakke lavt nok eller lytte like godt til andre. 

Sett bort fra at man som mor blir litt ekstra årvåken og bekymret, så tilfører superhelter livet dimensjoner man ellers bare kan drømme om. Hans kan ta deg med inn i verdener du ikke visste eksisterte, det legges ikke lokk på en eneste tanke, og alle ideer kommer ut. At Hans stort sett ikke leker med leker, ser jeg kun på som en fordel. Han finner opp ting, demonterer, bygger og utforsker i stedet. Vi smelter diverse i mikroen, fisker, bygger hytter, skrur fra hverandre elektrisk nips hjemme, eller blander tannkrem, kakaopulver, bakepulver og eddik – bare for å se hva som skjer. Og på sengekanten leser vi om tempelriddere og mutasjoner i Illustrert Vitenskap. 

Med alle følelsene, enten på utsiden eller helt i overflaten, får vi hjelp av Hans til å forstå ham bedre. Han er det mest omsorgsfulle mennesket som finnes. Det er ingen bedre å bli tatt vare på av når man er syk, det diskes opp med kalde kluter, varme tepper og suspekte styrkedrikker med ettersmak av bakepulver. Dette er det bare å omfavne. Jeg lærer enormt mye av ham. Om å være åpen for kreative tanker, finne ut hvordan noe fungerer, ned til minste skrue i et vater, og mer generelt: Ikke la noe eller noen stoppe deg. 

Spørsmålsrunde med Hans:

Hva tenkte du første gang du fikk vite at du hadde ADHD?

- Jeg ble kjempeglad, og hoppet i sofaen. Jeg fikk vite hvorfor jeg har ekstra propeller.

Hva syns du er bra med ADHD?

- At jeg finner på mye gøy. Ikke er så redd. Og at jeg lar andre være med i leken. Det er ikke alle som lar andre være med i leken, men det gjør jeg. Og at jeg tørr å snakke med alle, selv om jeg ikke kjenner dem.

Hva kan andre lære av deg?

- Vet ikke. Kanskje at hvis du ikke tenker så mye at noe kan være skummelt, men bare gjør noe – så går det bra. At det ikke er farlig å snakke om det som er inni. For da kan mamma eller pappa hjelpe deg.