Markens grøde - Selvberging - del 3

Tekst og foto: Elise Rondestveit

Hele ideen min om å bli mer selvforsynt startet som en romantisk tanke. Jeg hadde en hage, og jeg har naboer som inspirerte. Jeg hadde også en iboende interesse for hagen, men aller helst ønsket jeg å ha nyttevekster i den. Spiselige blomster, frukttrær som bærer flere funksjoner, og som pryder i tillegg til å forsyne. Som en hyggelig bonus virker det terapeutisk på alle i husholdningen.
Alle disse romantiske forestillingene fikk seg en realitetssjekk etter hvert som jeg lærte, og så hvor mye vi faktisk importerer av frukt og grønt i Norge. Og det vi faktisk dyrker, går stort sett til produksjon av dyrefor. Dette kan du lese mer om i del 1 av serien (Barn i Byen, utgave 100). 

Siden jeg begynte å dele med dere om selvberging har nødvendigheten av nettopp dette trengt seg på. Vi har fått ny rekord i varmeste gjennomsnittstemperatur på kloden, og vi hører om ekstremvær flere steder.  Tenk om de stedene hadde fått like mye av maten sin importert som oss? Hvordan skulle det gått? Jeg liker å tro at vårt lille lager ville ha hjulpet oss, om vi var i samme situasjon.

I ruskevær går tankene til drivhuset hjemme
I et feriehus i Danmark i begynnelsen av Juli tenker Agnes (8) på hagelivet hjemme. I øsende regnvær og vind opp mot orkan styrke er det tomatene i drivhuset hun bekymrer seg for.

- Mamma, hva skjer om tomatene ikke blir modne mens vi er borte, og hva skjer om de blir modne? Agnes og Hans (7) har bedt naboene forsyne seg av moden vekst i drivhuset mens vi er borte. Men sannsynligvis går det like treigt i drivhuset, som drømmen om uendelige strender og lange solskinnsdager i Danmark. 

- Det beste er om de blir modne og at noen andre kan forsyne seg av dem. Da blir naboene og plantene glade. Frukt som er moden trenger å bli plukket, slik at planten kan konsentrere seg om å konsentrere næringen til nye frukter, sier jeg.

- Men hva skjer om de ikke blir plukket? spør Agnes. 

- Da faller de ned i plantekassen og råtner. Men vet du hva som skjedde i fjor? Svarer jeg.

Da hadde noen modne tomater falt ned i kassen og råtnet. Og i våres begynte frøene å spire. Jeg syns det var helt utrolig. Vanligvis plukker vi frø, tørker dem, og lagrer mørkt og tørt dem i melittaposer. Naturen er fantastisk, og overraskende. De tomatplantene ble de sterkeste i fjor, de fikk den mest naturlige oppblomstringen og stammen var hard som en trestamme! 
Velforsynte snegler
Den våte, bråkete og koselige Danmarksturen er over og tradisjonen tro går barna og jeg direkte fra parkert bil til sjekk av drivhus og hage når vi kommer hjem. Det kan jo ha skjedd utrolige ting mens vi har vært borte. I tillegg gjør kontrasten fra vi dro til vi kommer hjem det motiverende for ungene å holde på med planter. Agnes får gå først. 

- Vi har fått to agurker og masse sånne andre agurk-greier! sier hun.

Ja, to snack-agurker og en haug med squash! Tomatene har nesten skutt ut av taket på drivhuset og har masse grønne tomater – ingen modne. 

- Der er en snegle, skal jeg kverke den? sier Hans og holder sneglesaksen klar i hånden. Jeg tror sneglene har søkt ly for vinden i drivhuset i år, vanligvis er det for tørt og varmt der. Men ikke i år. Dryppslangen har stått på, holdt maurene borte – men laget et drømmehus for sneglen. Flaks for oss at det er et dårlig år for sneglen med den tørre juni som har vært. 

- Kverk den! svarer jeg Hans, og uten å nøle blir den halshugget. Den hadde i alle fall et godt liv, konkluderer vi.  Den hadde rukket å spise en halv squash. Vi har en dramatisk og seremoniell begravelse i form av å kyle den (i to omganger) ned i skogen. Etterpå plukker det vi ønsker å smake på i dag, trimmer noen tomatplanter og fortsetter runden i hagen. 

Og slik går det, gjennom sommeren og gjennom året. Jeg håper barna alltid vil huske hagelivet med selvbergingens undertone som noe fint vi gjorde sammen.