Skøytetur til Havtreitjørna

Tekst: André Marton Pedersen Foto: André Marton Pedersen & Eirik Holmøyvik

– Blir dere med på skøyter rett etter skolen? spør jeg Sune (12) og Lyder (10) i det de kjemper med jakke, lue og skoleransler på vei ut for å rekke skolebussen.

– Er isen trygg da? spør Sune. 
– Jepp, det er den!
– Jeg er med! sier Lyder.
– Jeg også! fortsetter Sune.

På skøyter etter tacoen
Vi kunne siget ned foran skjermene etter fredagstacoen. Guttene kunne spilt Fortnite. Jeg kunne sett en av de filmene jeg aldri får tid til å se. Eller lest Gå (eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv) av Tomas Espedal. Men nei, ikke denne kvelden! For nå er isen trygg og da er det ingenting annet som gjelder enn å komme seg på skøyter!

Jeg parkerer bilen ved skolen, pakket og klar. Sune og Lyder kommer ut, hopper inn.

– Hey ho, let´s go! roper jeg mens jeg spinner ut fra skolegården, og håper rektor ikke fikk med seg sladden. Jeg har dårlig tid, for vi er på vei til vårt hemmelige tjern, Havtreitjørna. Et lite, bortgjemt vann på Liafjellet i Bjørnafjorden kommune. Og det beste: På det dypeste er tjernet kun halvannen meter dyp. Perfekt for tidlig sesongstart! Bam! Døren smelles igjen, skøyter tas ut, hjelmer, hockeykøller, mat og drikke. Vi går innover mot Havtreitjørnet og fredagsmørket har allerede begynt å falle på.

– Har du husket hodelykter, pappa? spør Sune.
– Ja, har de i sekken.

Vi går forbi en gammel låve og gjennom furuskog kledd i hvitt. Myren vi passerer har et fem cm pudderlag over seg og – der! - ser vi tjernet. Jeg går bort til vannkanten. – Ikke gå noe sted nå. Vent her mens jeg sjekker isen, sier jeg og går forsiktig utpå med kniv og målebånd. 9 cm her, 10 cm der og 10 cm midt på. Jeg sjekker flere steder og stålisen er tykk og fin. Kun borte ved bekkeutløpet er den tynnere.

– Få på dere skøytene, men hold dere unna bekkeutløpet der borte, ok? – Jada, pappa.

Eventyrlige opplevelser

Tenk, til og med en liten tur som dette gir en eventyrfølelse. Det er noe med det å bryte ut av hverdagsrutinene som er herlig befriende. Ta barna med på små mikroeventyr. Som å stå på skøyter en stjerneklar natt på Havtreitjørna. Vi spenner på oss skøytene og glir gjennom pudderet på toppen av isen.

– Følg etter meg da! roper Lyder og dukker under et tre som bøyer seg over tjernet. Vi følger etter så godt som vi kan. Jeg griper etter telefonen av gammel vane for å poste på Facebook, men lar være. Nei, jeg vil ikke ødelegge denne stunden med å være påkoblet sosiale medier også her. Jeg vil stå på skøyter. Stå på skøyter med barna mine og se på dem, istedenfor på telefonen.

– Kan vi dra hit i morgen også? spør Sune. – Klart det! svarer jeg og vet allerede om flere barnefamilier som sikkert vil bli med. Etter en god time på vannet pakker vi sammen og starter tilbaketuren. – Nå må du ikke gå deg vill igjen da pappa, ymter Lyder frempå. – Hehe, nei, det har vi gjort én gang og det holdt. Jeg kan veien, svarer jeg og minnes den gangen vi rotet rundt i skogen her i to timer uten å finne frem. Skøytefest på Havtreitjørna Neste dag er vi en hel bøling på vei opp til vannet. Fire familier med ved, pølser, skøyter, snømåker, kakao og marshmallows. Barna tar ansvar og måker frem en stor ishockeybane. De må gjøre alt selv. Vi foreldre står og ser på. – Jeg er for barnearbeid, smiler jeg til kameraten min Eirik som har blitt med. Han ler godt.

"Det er lett å trives her. Vi får liksom en god villmarksfølelse, for vi kan ikke se annet en skog og fjell fra tjernet. Kanskje vi egentlig er i Canada? Eller Alaska?"

Padde fra oldtiden

– Se der! En død padde! roper Sune og peker på noe brunt under isen. Vi stormer til. Jaggu meg er det ikke en padde, men hva??! Den beveger seg jo. Padden er levende! Det ser ut som den tilhører oldtiden, men nå rører den seg forsiktig - som en 190-åring - og søker trygghet ved sivet. Fascinerende!

– Førstemann til 10! utfordrer jeg og deler opp i to lag. Nå skal det bli ekte hockeykamp! Det dyttes, knuffes og scores. Ungene er i 100! Etter kampen griller vi pølser, drikker kakao og spiser gammel og hard marshmallows jeg fant innerst i godteskapet. Etter en lang dag på isen pakker vi sammen og går tilbake til sivilisasjonen, skjermer, døgnåpne butikker, trafikk, oppdaterte nyheter og 1500 nye innlegg på Facebook.



Jeg kan ikke befri meg fra følelsen av å ville tilbake hit så snart som mulig. Ta barna og fruen med. Ikke tenke på hverdagens kjas og mas, men bare være sammen - i naturen - med familien. Eventyret er der ute!