App-app-app! - Skråblikk

«Jeg er en analog mann!» Mannen min veiver overdrevent med armene før han stormer ut av rommet. Det er ikke så enkelt å vite nøyaktig hva som fikk begeret til å renne over: Mykid, Vigilo eller Spond - selv om jeg holder en knapp på sistnevnte. Faktumet er at begeret var nådd, og en liten hump - humpet veldig.

Samtalen vi hadde hatt rett før han stormet ut, har vi hatt mange, mange ganger før. Han minner meg om en bursdag, en fritidsaktivitet eller en langpannekake-anledning, og jeg forteller at jeg må jobbe overtid, gå på et møte eller at jeg skal ut å reise. I vår familie er det han som tar støyten når jobb og småbarnsliv kolliderer. Alle hans hjemme-med-sykt-barn-dager ryker først, og det går sjelden en hel uke uten at han henter, lager middag og legger barn alene. Nå rister han oppgitt på hodet og sier at vi trenger en felleskalender. Jeg sier meg enig. Også skjer det - ingenting.

Min manns våte kalenderdrøm er et stort ruteark som vi henger på kjøleskapet, med en penn hengende ved siden av, knytt fast i en hyssingstump til veggen. Min felleskalender er en google-app på telefonen der familieliv får en egen fargekode og plottes inn mellom mine andre google-kalendere og avtaler: FAU-møtet, medarbeidersamtale og frisørtime. Smart, ikke sant?

Mannen min nekter. Han har app-vegring. Eller han er app-traumatisert. Jeg er usikker på sykdomsbildet. Det som er sikkert, er at han begynner å kaldsvette hver gang han hører: Gå til app-store for å laste ned. «Jeg orker ikke mer!» roper han i desperasjon.

Mannen min er en sånn gjenbruksmann som har makset lengden på småbarnslivet ved å stadig få seg nye koner og kull. Når han selvrettferdig utbasunerer: «Det var ikke sånn før!», så vet han hva han snakker om. Før i tiden hadde man foreldremøter, som han alltid skulket, og elevsamtaler. That´s it! «Nå er det jo en forbanna heldagsjobb å oppdatere seg i de ulike appene og koordinere logistikken», utbryter han.

Ding!

Ranten avbrytes av et meldingsvarsel fra messenger-appen. Noen har fått med seg feil matboks hjem. Foreldrene har delt et bilde og spør om noen kjenner den igjen. Sporenstreks ramler det inn en rekke tomler og kommentarer med teksten “Ikke vår”. Messengergruppen består av alle de 120 foreldrene på min sønns klassetrinn, samt en og annen bonusmor- og far. Det plinger i et bankende kjør hver gang noen lurer på noe. Og det er ofte.

«Du kan skru av varslingene», forsøker jeg pedagogisk. Mannen min skuler bort på meg. «Men i går hadde ikke Viljar med seg kosedyr på skolen fordi vi ikke hadde lest meldingen om at det var lekedag» svarer han. «Det var ikke messenger men Vigilo» svarer jeg. «Og nå er vi satt opp som kafévakt på folkedansen fordi du ikke hadde sagt i fra om at det var fotballturnering», sier han. «Det blir koselig med kafé!» forsøker jeg, men det er fånyttes. «Stopp verden, jeg vil av!» sier han, og legger hodet i hendene. «Husk å melde fravær i appen da», sier jeg.