Illus_Snøengel_Barnibyen_TineEF_2019.jpg
08. november 2019 Publisert første gang i Banr i Byen-Bergen nr. 85/2019

Svingebakken

Enten tok du Svingebakken, eller så tok den deg.

Tekst: Torbjørn Brandal Illustrasjon: Tine Erika Fuglseth

Et barn står i en vei i et vakkert vinterlandskap og kikker smilende opp på en god meter høy brøytekant. Høyere enn ham selv. Sol. Lilla og marineblå ullvotter med initialene «TB» på. Det er isklumper på, som følge av at gradestokken viser komfortable -8 grader. I den høyre hånden holder han en hyssing som ender opp i et velbrukt rødt Stiga-akebrett.

I bakgrunnen leker en åtte-ti andre gutter og jenter i snøen. De aker, de lager snømenn og snødamer. Engler i snøen. Snøborger og slott. Luften er klar, ren og kjølig mot ansiktet. Lydene av lekende barn bærer langt langsmed Liafjellet denne glitrende vinterdagen, som kan høres ut som om den er tatt fra et barneeventyr eller en løgn. Men den er ingen av delene. Den er en sannhet fra sent åtti- og tidlig nitti-tallet i en forstad til byen vi alle elsker, har elsket, og formodentligvis vil fortsette å elske så lenge vi er her.

Vi pleide å samles etter en natt med tungt snøfall. Da visste vi i nabolaget instinktivt at det var mulig å ake Svingebakken. Jeg skriver Svingebakken med stor «S» fordi det var den man fikk mest fart i, men også fordi det etter meg og mange andres syn var den som gjaldt, og kun den.

Den var attraktiv grunnet dens bratthet, og om du ikke var på pletten innen en time eller to, var den opp-aket med skrensespor og svære, ufrivillige snøengler på de mest kritiske punktene i traséen. Noen ganger var også snøen farget rød enkelte steder. Da visste man at artisten og våghalsen som hadde satt sitt biologiske avtrykk nettopp der, ganske sikkert hadde fått hedersrop og kanskje til og med klapping, smil og beundrende blikk for innsatsen. Svingebakken både gav og tok. Enten tok du Svingebakken, eller så tok den deg. En ting var sikkert, den tok oss i hvert fall med storm.

Det var liksom umulig for oss å facetime Roy, Anki, Nawar eller Daphne etter leksene for å avtale en gamingsession bare en liten null-kaloritur på el-hjulet unna.

Om jeg forteller deg at jeg husker vintrene slik jeg beskrev det ovenfor, med klart, relativt stabilt kaldt vær, masse snø, happy days og at vi lekte ute hver dag uten å kjenne behovet for å glo på en mobilskjerm ... Ville du da tro meg? Ville du tro meg om jeg også forteller at vi gikk eller syklet til skolen hver dag, i regn, sludd, snø og pyvær selv om noen av oss bodde opptil fem kilometer eller mer unna skolen?

Vi kjente jo liksom ikke til mobiler, eller til elektriske løpehjul. Ikke til Fortnite, Facebook eller Insta heller, for den saks skyld. Det var liksom umulig for oss å facetime Roy, Anki, Nawar eller Daphne etter leksene for å avtale en gamingsession bare en liten null-kaloritur på el-hjulet unna. Vi brukte enten å løpe (til fots), sykle (med pedalkraft) eller å spørre mamma eller pappa om de gadd å kjøre oss, noe de færreste faktisk gadd å spørre om siden de visste de fikk nei allikevel.

La meg fortelle deg om en gang meg og Anders var på vei hjem fra skolen: Det var en av de dagene da vi kunne kjenne at sommerferien var like rundt hjørnet, du vet, luften var varm, jorden kjølig, geitramsen stod i full blomst og livet var meningsfullt og godt. Vi var på toppen av Svingebakken og kjente at vi kom til å ende opp med å gjøre en litt speis ting.

Vi valgte som regel å ikke kjede oss, siden det var sykt kjedelig. 

Det bunnet i vårt behov for å underholde oss selv, siden det egentlig bare fantes to ting å gjøre etter skole og fotballtrening: Å kjede seg, eller å finne på noe. Vi valgte som regel å ikke kjede oss, siden det var sykt kjedelig. Derfor endte vi opp her denne dagen, på toppen av Svingebakken, med geitramsen som nevnt i full blomst og alskens forskjellige bier, humler, fluer og flygende insekter i en stille kakofoni av herlighet rundt oss.

En svært klok, nå avdød, mann sa en gang at livskvalitet er avgjørende for vår trivsel, og at livskvalitet ikke forbindes med tingene vi har rundt oss, men i hvilken grad vi klarer å gjøre nytte av naturen som vi alle er en del av (riktignok i mindre grad nå enn før), slik at den gir oss og de rundt oss trivsel gjennom utforskning, undring og utfoldelse.

Idet vi snakket frem og tilbake om hva vi skulle finne på etter middag, kom vi derfor frem til at i tillegg til å leke i «basen», som var et gammelt uthult tre oppå haugen, du vet, der blant de gode luskestedene, skulle vi denne dagen prøve å temme en flue. Ja, du leste riktig, EN FLUE.


Vi klarte det til og med! Og det helt uten Wiki, mobil, YouTube, Snapchat og Facebook.

Den avdøde mannen med de kloke ordene het Arne Næss, og han var barn hele livet. Det vil jeg også være!


Tekst: Torbjørn Brandal
- Far, sønn, musiker

Andre Artikler