Skråblikk! Fritidslegeordningen

Vi lærte på medisinstudiet at man ikke skal være lege for egne barn. Men å være rådgivende lege for andres barn må jo være greit?

Skråblikk av Ina Grung Illustrasjon: Nhu Diep

Som lege opplever jeg stadig vekk å bli gitt en enorm tillit fra foreldre og barn. Ikke bare når jeg er på jobb på legevakt, fastlegekontor eller luftveisklinikk, men også privat: På fritiden. Det siste gjelder spesielt i helger og ferier når det naturlig nok er vanskelig å få tak i fastlegen.

Alle som er velsignet med å få barn har fått oppleve at med denne velsignelsen følger en forbannelse: Frykten for å miste det kjæreste du har. For barn blir syke, og de skader seg rett som det er. Som oftest går det jo helt fint med barnet, men alle har vel hørt skrekkhistorier om de gangene det ikke gikk bra. Hvordan vet man hva som går over av seg selv, og hva som trenger blålysutrykning? Altså om man da ikke er utdannet innen helse – og kanskje til og med da.

Hvordan vet man hva som går over av seg selv, og hva som trenger blålysutrykning?

Jeg vet godt hvor redd man kan bli. Som ung førstegangsforelder var jeg ved enkelte anledninger nærmest lammet av frykt for å miste gullet i armene mine. Første gangen det lille nurket klaget over smerter i nakken, med over 40 i feber, slapp og fjern i blikket. Første gangen han falt og slo seg hardt i hodet. Kuttet seg i pannen. Fikk utslett over hele kroppen. Tro meg, det hjelper ikke alltid med medisinstudier på baken når det er ditt eget avkom det gjelder. Det er minst like skummelt! Som lege kan jeg jo kjapt legge til noen svært sjeldne og aldeles fryktelige diagnoser, som andre aldri ville kommet på å bekymre seg for, selv ikke etter ustrakte søk på internettet.

Men da er det så godt å kunne be om hjelp. Selv har jeg ofte brukt strategien «ring en venn» (takk, Ingrid!). Sammen har vi vurdert og resonnert, og kommet frem til hvorvidt vi kan benytte ekspektans (som egentlig bare betyr å se det an), eller om det bør tas affære.

Som student trodde jeg at jeg burde kunne alt; jeg tok på meg altfor mye ansvar og «fritok» foreldre fra å dra til legevakt. Så ble jeg liggende våken om natten og fikk angst for å å begynne å jobbe som lege. Tenk å stå med dette ansvaret: Noen kan jo dø om jeg gir feil råd!

Med årene har jeg blitt flinkere til å fortelle folk at de må oppsøke fastlege eller legevakt. Og med mer erfaring har jeg også blitt bedre på å vurdere når jeg kan berolige og trøste, og når det haster med å komme til behandling. Det er rart med det, man kan faktisk bli vant til tvilen, usikkerheten og risikoen; den er der jo hele tiden, for det er få absolutte sannheter i medisinen. Og for så vidt også i livet for øvrig. Vi må vel bare gjøre så godt vi kan alle mann, ut fra de forutsetningene vi har.

Så når jeg opplever at det tikker inn bilder av de søte små på telefonen min, iført en stor kul, et vondt kutt, et litt skummelt symptom – med meldinger som: «Hjelp, han har fått flått!», «Er dette utslettet farlig?», «Vepsestikk!», «Ser denne føflekken ondartet ut?» og «Kommer barnet mitt til å dø?!» – ja, da er det med stor ydmykhet og omsorg at jeg prøver å hjelpe til så godt jeg kan.

Etter at koronaen kom til landet ble henvendelsene mye mindre varierte. «Kan det være korona?» «Hvor lenge bør jeg vente før jeg tester meg?» «Kan jeg gå ut av huset når jeg har karantene?» «Hva med barna? Og kjærestens barn som er nærkontakter?» «Når kan jeg sende yngstemann i barnehagen igjen?»

Det ble på mange måter lettere å svare på disse spørsmålene, nå fantes det jo (etter hvert, i alle fall) retningslinjer opp og ned på temaet. Problemet var bare at retningslinjene sprikte; Verdens Helseorganisasjon, Folkehelseinstituttet og Bergen Kommune hadde på et tidspunkt ulike anbefalinger. Så der var tvilen igjen da; skulle jeg gi råd som lege, norsk lege eller som bergenser?

Korona eller ei, det er for det aller meste en stor glede å få lov til å være en som blir kontaktet når noen er i nød, eller lurer på om barnet deres er det. Å være til nytte, å være en som kan hjelpe, å motta takknemlighet – det er ingen selvfølge å få tilfredsstilt slike psykologiske grunnbehov.

Her i huset er det kun treåringen som har doktorkoffert.

Selvsagt passer det ikke alltid like godt. Noen ganger er lyden på telefonen slått av. Ofte har jeg mer enn nok med egne utfordringer – kanskje har minstemann et bakeprosjekt på gang, mens de to eldste slåss i etasjen over og den ene katten har stukket av. Kanskje er jeg bare opptatt med helt vanlige ting som å lage middag. Uansett, jeg svarer så ofte og så godt jeg klarer, og setter faktisk etter hvert pris på denne tilliten jeg får av venner og familie.

Men bare så det er sagt, om noen skulle lure etter å ha lest dette: Kommer du på døren min med et blødende sår fra hodet, vil du raskt bli geleidet videre til legevakt eller sykehus. Her i huset er det kun treåringen som har doktorkoffert. Helsetilbudet i Bergen kommune er altfor godt til at jeg har tenkt å påta meg noen landsbylegerolle.

Og for ordens skyld: Mistenker du akutt, alvorlig sykdom hos deg selv eller barnet ditt, ikke nøl med å ringe nødnummeret, 113. Er det litt mindre akutt og alvorlig, ring legevakten på tlf. 116 117. Hjelpen er nær!

FAKTA:

Ina Grung er trebarnsmor, lege, forsker, doktorgradsstipendiat og en viktig brikke i aksjonsgruppen Bergens Mødre.