Tekst og foto: André Marton Pedersen

Gradestokken viser seks minusgrader og Bo (12), Sune (10), Lyder (8) og jeg går på en liten sti som bukter seg innover skogen, over knauser og gjennom kratt. Vi er en eventyrlysten gjeng som drømmer om is under føttene. Etter 40 minutter ser vi en lysning i skogen.

Saken fortsetter under bildet. 


Foto: Bortover. På vei mot skøyteisen. 

– Der er vannet! roper Sune.

– Og det er ingen der! roper Bo.

– Herlig! sier jeg. – Da har vi vannet helt for oss selv.

Bo stopper opp.

– Nei, vent litt, sier han og stirrer stivt rett frem.

– Det er en mann som står der kun i en undikk, sier Bo.

Jeg klør meg i hodet, kan ikke helt tro hva jeg hører.

– Eller forresten. Han har bukse på, sier Bo. – Sånn beige jegerbukse.

Vannet vi er kommet til heter Havtreitjørna, et idyllisk lite tjern som ligger på Liafjellet i Bjørnafjorden kommune. Det er 7 cm stålis, nok til å bære oss og flere til, men før vi går utpå, sjekker vi isen godt. Det er et bekkeutløp på vestsiden og der er isen tynn, ellers ser isen trygg og god ut. En ekstra trygghet er det at vannet stort sett ikke er dypere enn en liten meter. Vi gleder oss til å teste skøytene! Det er over et år siden sist det var mulig å skøyte her.

Bjørnafjorden kommune følger de samme retningslinjene som Bergen kommune og krever 15 cm stålis før de melder at isen er trygg, men har man selv god kunnskap og rett utstyr, så kan man gå på is som er tynnere enn det. Men det er visse farer man skal være obs på, og det er for eksempel elvers inn- og utløpssoner, hvor isen er svakere. Trange sund og steder med strømgjennomgang er også mer usikre. Isen er heller aldri like tykk over hele vannet. Et sted kan den være ti cm, mens rett bortenfor kun fem cm. Derfor må man følge med og ha med sikkerhetsutstyr som ispigger, kasteline og tørre klær i en vanntett pose. En fløyte er også lurt å pakke med, slik at man kan varsle om hjelp om det trengs.

– Argh! Jeg får ikke skøyten på meg! klager Lyder.

Det er ikke like lett å trå ned i og stramme skøytene, men med litt pappahjelp går det lettere. Kort tid etter slenger vi utpå to par sko og vips har vi laget to hockeymål!

Saken fortsetter under bildet.


Foto: Trange skøyter. Ikke alltid at starten går like greit. 

– Pippi for å være Zucarello! roper jeg henrykt og prøver meg på en skrens. Guttene ser bare dumt på meg.

– Bare kall meg Pappa-rello dere! Sjekk dette trikset her da! gliser jeg og prøver meg nå på å skøyte baklengs på en kul måte, slik jeg har sett Zuccarello på TV. Det går ikke særlig bra og jeg ender langflat på den harde issålen.

– Pappa, kom igjen da. Ikke prøv å tøffe deg. La oss starte da, sier Bo.

Jeg reiser meg, griper fatt i hockeykøllen og kampen er i gang! Pucken smeller mellom hockeykøllene og Sune kommer i full fart ut på siden. Han klinker til pucken, men Lyder slenger seg ned og redder målet – med brystet!

– Det er ikke lov å redde med kroppen, roper Sune.

Saken fortsetter under bildet. 


Foto: Utendørs glede. Sune er i full gang med spillingen. 

​
– Jo, det er det så det så! parerer Lyder og kaster pucken til meg. Jeg stormer mot mål og finter Bo, 1-2-3 ganger, så han går rett på rumpen. Får meg en real latterkule! Ingenting er så gøy som å spille fletta av sine egne barn, er det vel??!

Dette gir gode barndomsminner, tenker jeg og får en liten klump i halsen.

Rundt oss er det tett skog. Vi føler oss heldige, for det er ikke så mange som vet om denne skjulte perlen. Jeg ser på guttene som fyker frem og tlbake på isen. Dette gir gode barndomsminner, tenker jeg og får en liten klump i halsen.

– Jeg er sulten, sier Lyder etter en stund og det er tid for en pause.

Frem med skiver med brunost og varm kakao med kanel i. Sjelden smaker mat og drikke så godt som når den serveres utendørs under stjernehimmelen. For mørket har lagt seg og vi må finne frem hodelyktene. Flere folk har funnet frem til vannet. Det tennes et bål. Vi er i den blå timen. Stemningen er eventyrlig.

Saken fortsetter under bildet. 

Foto: Pausefyll. Varm drikke og skiver med brunost i skøytepausen. 

Plutselig drønner det kraftig i isen!

– Hva var det? roper Lyder.

– Det er bare isen som vokser og da beveger den på seg. Lyden er kanskje litt skummel å høre, men den varsler ikke om fare. Det er en god lyd, sier jeg beroligende.

Foto: Ishockey på glattisen. To gutter i full kamp. 

Slitne bein

Det begynner å verke i små barneføtter, og Lyder tar av skøytene og hjelmen for å hvile litt, men akkurat da faller han og smeller bakhodet i isen! Jeg hører dunket. Han er helt stille. Så hører jeg stlle hiksting.

– Går det bra, Lyder? spør jeg engstelig.

Han piper ut et svakt ja.

– Pappa! Bo dyttet meg! roper en gråtkvalt Sune.

– Nei, det gjorde jeg ikke! roper Bo fra andre siden av vannet.

Jeg skjønner tegningen. Guttene er trøtte nå. Det er ikke så rart så mye som vi har herjet på

disse timene, og sant skal sies er jeg sliten selv også. Det er på tide å komme seg hjem.

Saken fortsetter under bildet. 


Foto: Den blå timen på Havtreitjørna.

Må ikke gå oss vill igjen

– Vi skal ikke gå den vanskelige stien som sist, sant? spør Bo.

– Nei, det skal vi ikke, svarer jeg og husker med gru sist gang vi var på vei hit. Da gikk vi oss nemlig vill i skogen! Vi skulle på skøytetur og startet i beksvart mørke på kvelden. Jeg ville prøve en ny snarvei, men kjente den ikke godt og det endte med at vi rotet rundt i skogen på kryss og tvers og klarte ikke finne frem. Nesten to timer holdt vi på slik, før jeg klarte å få oss tilbake til bilen. Det var ingen kjekk opplevelse.

– Vi går den stien vi kjenner fra før, sier jeg. – Vi kommer ikke til å gå oss vill.

Så følger vi stien vi har gått før og Sune er den som leder an. Han finner frem helt alene uten pappahjelp.

På vei hjem ringer jeg en kompis.

– Hvor er dere? spør han.

– På vei ned fra Havtreitjørna, sier jeg.

– Jeg skjønte nesten det da jeg så du hadde ringt tidligere i dag, sier han.

– Er du og barna med dit i morgen? spør jeg. – Til helgen er det kanskje slutt, så vi må benytte sjansen, vel?

​