Wallace og Gromit skuffer ikke

Filmtips av Annette Marandon

Alle fans av den erkebritiske, ostespisende og eksentriske Wallace og hans snartenkte, intellektuelle og handlingsorienterte hund Gromit vil ikke bli skuffet. Den første langfilmen med disse to figurene, «Wallace og Gromit – Varulvkaninens forbannelse» (2005) innfrir når det gjelder humor, spenning og kreativitet. Ikke bare er animasjonsteknikk og detaljnivå fabelaktig, referansene til amerikansk action- og skrekkfilmklassikere sitter som den skal. 

Her er mye å glede seg over for både små og store; for cineasten som elsker bekreftelse på egen filmkunnskap, den anglofile med sans for alt som er britisk og dukkeanimasjonsfilmelskeren som vet å sette pris på dyktig håndverk. 

Til tross for sin enestående evne til ikke å få med seg ting som skjer rundt ham, er Wallace en engelsk variant av den litt mer jordnære oppfinneren Reodor Felgen i «Flåklypa Grand Prix». Som Felgen i Ivo Caprino sin animasjons-film fra 1975, synes Wallace å være i stand til å lage det utroligste av ubetydelige ting. I likhet med sin norske likemann har Wallace sans for en rasjonalisering av hverdagslivet i form av mer eller mindre vellykkede duppeditter, som besørger huslige gjøremål som matlagning, servering og påkledning. 

Kreativiteten strekker seg også utover eget hus og hage: Wallace og Gromit driver firmaet «Anti-Pesto» med spesialisering innen human skadedyrs-bekjempelse og da særlig kaniner. Disse søte, pelsbekledde dyrene utgjør en ikke ubetydelig trussel for årets begivenhet i landsbyen: den årlige kjempegrønnsaks-konkurransen. Alle deltar og Wallace og Gromit sin forretning blomstrer. Men da dette også er en actionfilm tar det ikke lang tid før problemene melder seg og tempoet skrus opp. Komiske poeng serveres på løpende bånd og som tilfellet er for billøpet i Flåklypa-filmen, er det bare å spenne seg fast og la kroppen gli fra side til side i takt med Il Tempo Gigante sine manøvreringer på asfalten.

Du trenger ikke å være typisk brite for å gjenkjenne Wallaces bunnløse appetitt for ost og kjeks. 

Spesielt for skaperne bak Wallace og Gromit-filmene er at de velger å ta i bruk kameraføringer og virkemidler fra spennings- og actionfilmgenren og kombinerer dette med dukkefilm og stop-motion-animasjon som gjerne assosieres med barnefilm. Se for deg «Postmann Pat» hvor både innhold (historie) og form er rettet spesielt mot barn, og hvor bruken av dukker er knyttet til barnets lekeverden. I Wallace og Gromit-filmene derimot er ikke dukkeanimasjonsteknikken valgt for sin barnlige appell, men fordi en gjennom dukkene kan karikere og forsterke personlighetstrekk og dermed også fortelle allmenne menneskelige historier.

Du trenger ikke å være typisk brite for å gjenkjenne Wallaces bunnløse appetitt for ost og kjeks. Du trenger heller ikke å være voksen for å kunne registrere og anerkjenne overskuddet av ordspill og arketyper denne filmen så generøst tilbyr sitt publikum.