Regn og rein på Hamlagrøhornet

Turtips av André Marton Pedersen

Vi er en gjeng på 24 stykker, store og små, som i regi av Barnas Turlag Bergen går ut fra Aleksander Grieghytten i Bergsdalen. Vi er på vei mot Hamlagrøhornet, 1080 meter over havet. Barna har nettopp fått en innføring i kart og kompass. De har lært om sør, nord, øst og vest. Om breddegrader og lengdegrader og hvordan ta ut en kompasskurs.

Nå er de klare. Sekken er pakket. Skoene er knyttet. Fra noen lokale jegere har vi hørt at det er rein i området. Kanskje vi er så heldige å få se dem på veien?

Er det noen som vil gå videre opp på toppen av Hamlagrøhornet? 

Småbein på topptur 
Turen vår opp til Hamlagrøhornet er nesten fem kilometer og har rundt 500 meter stigning fra hytten. Beina til Sune på fire år løper som trommestikker på stien, der den svinger seg oppover rustbrun høstlyng. Så er det stopp, for her er det fortsatt blåbær som henger og dingler. Blå munn. Turen går videre, opp langs Kvanngjelet, og helt til skikjelken på toppen av Krampane. Vi har gått i over to timer, og de fleste har nådd målet sitt – men ikke alle.

– Er det noen som vil gå videre opp på toppen av Hamlagrøhornet? spør turleder Bengt.

Han har over tretti års erfaring i Turlaget og liker seg godt på tur sammen med barn. Flere barnehender rekker hendene i været. De vil topps. Der reinen beiter.

Saken fortsetter under bildet. 

Foto: På utkikk etter rein. 

Jegerblikk
En liten gjeng på åtte stykker fortsetter ferden. Oppover den bratte lien øker vinden. Det starter å regne. Vi kler på oss – og strammer kragen.

– Kom, vi går bortover her, sier Bengt.

Han svinger kraftig mot nord. Beina går fortere nå. Han har et jegers blikk. Små barneføtter følger etter så godt de kan.

– Hysj! De kan være rett bak toppen, hvisker Bengt.

Alle må være musestille. Vi smyger oss forsiktig opp på bakketoppen. Der ser vi dem! En flokk reinsdyr som beiter kun 100 meter fra oss. Dyrene oppdager oss og bryr seg ikke nevneverdig, men det gjør barna. Det er jo aller første gang de ser reinsdyr.

Sabeltann på Hamlagrøhornet
Mens all oppmerksomheten er rettet mot reinen, merker ingen regnet. Eller vinden. Eller tåken som bare blir tettere og tettere. Nå er det så kort vei til toppen at alle vil fortsette. Luene dras enda lengre ned over øreflippene. Et lite tog av skostørrelser 34 marsjerer takt-fast mot toppen. Små støvler trosser vind og regn, krysser bekker, runder småvann og til slutt står vi der. På toppen av Hamlagrøhornet! På en fin dag er det nydelig utsikt, men ikke i dag. Heldigvis har kaptein Sabeltann gjemt en skatt inne i varden. Sjokolade! Men vinden øker på og skodden blir tettere. Sune klarer ikke stå alene på de små, slitne beina sine. Han faller og starter å gråte.

«Heldigvis har kaptein Sabeltann gjemt en skatt inne i varden» 

– Nå må vi snu og komme oss ned igjen. Sune er sliten. Det begynner å bli tett tåke her også, sier jeg med en alvorlighet kun en pappa kan fremskaffe. 

– Men skal vi ikke gå rett bort til kanten og se ned det bratte stupet? spør Bengt.

Saken fortsetter under bildet. 

Foto: Blåbærlykke på en snor. 

Sune hyler. Jeg kjenner uroen bre seg. En ubehagelig, snikende følelse av gradvis å miste kontrollen.

– Vi må snu. Sune har fått nok, mer enn nok.

Jeg snur Sune med ryggen mot vinden og trøster meg med at i sekken har vi mat og sjokolade, varme klær, jervenduken Hunter og GPS. Det er ingen fare. Selv om vi kun hadde sett noen meter foran oss, ville vi klart å finne veien tilbake til hytten. Det ville bare tatt litt tid.

Saken fortsetter under bildet. 

Foto: Toppen er nådd – i stiv kuling og tett tåke. 

Retur
Vi tar på oss en ekstra genser og snur. Forbi alle småvannene og forbi de samme bekkene. Ja, til og med reinen får vi et gjensyn med. Og vips, litt lenger nede i bakken er alle sorger glemt. Sune og de andre barna hopper og danser seg nedover lien. Glemt er ulende vind, tett tåke og piskende regn.

– Se! En lemen! roper Sune.

– Og der er en til, svarer Malene.

Saken fortsetter under bildet. 

Foto: I nedoverbakken er alt om trøtte bein glemt. 

Latteren sitter løst der de kaster seg fra haug til haug og hopper i myrhullene som de finner på tilbakeveien til Aleksander Grieghytten. Stolte røvere Noen timer senere, og trygt inne i hytten, ser turleder Bengt på barna. Røde kinn.

– I dag har dere gått én mil. Skal si dere har vært flinke, skryter han.

– Jaaa, svarer de.

– Nå har dere vist for dere selv at dere tåler kraftig vind og regn. At det ikke er farlig, så lenge man tar sine forholdsregler, sier Bengt.

– Kan vi få se på bildene fra turen? spør Sune, idet han hiver innpå en sjokoladebit og ruller ullpleddet rundt beina.

Stolte røvere samles rundt mobilen for å se bildene.

– Vil dere bli med i morgen også? spør Bengt. Stillhet.

– Ja, men kan vi gå en litt kortere tur da? spør Sune forsiktig.

Bengt smiler.

– Klart det!