Nei, pappa!

Tekst & foto: André Marton Pedersen

Ok, jeg innrømmer det. Å ha barn med seg på tur kan være en prøvelse av galaktiske dimensjoner. Du blir testet på alle mulige punkt: fysikk, tålmodighet, lederskap, organisering, matlaging og ikke minst utfordres din mentale styrke – til det ytterste. For det går jo ikke alltid slik du hadde sett for deg: Lydige, snille barn. Harmoni. Nei, glem senkede skuldre og sjelelig hvilepuls. Det krangles om kjeks, tevles om sitteplasser og gråtes over innbilte sårskader.

Så hva gjør du når du sier «ja» og barna sier «nei!»? Vel, det fins jo ingen fasit, for løsningene er like ulike som barna selv. Men, det fins heldigvis noen tjuvtriks for å få barna med på tur. La meg ta utgangspunkt i tre kjente scenarioer:  

Å ha barn med seg på tur kan være en prøvelse av galaktiske dimensjoner. 


Scenario A: 
Solen skinner. Du vil ut på tur, men barna sitter som limt foran Ipaden. Hva gjør du?

Løsning A: Tving barna med deg ut. Slep dem ut i gangen etter føttene på tross av hyling, ville slag og spark. Sleng på klærne og hiv dem ut. God idé? Kan diskuteres.
Løsning B: Involver barna i turplanen din. Hør med dem hvor de vil dra. Kanskje de har noen ønsker? La de bli med å lage niste og pakke sekken. Barn liker å bidra og bestemme hvor turen skal gå, ikke sant? Forhåpentligvis legger de villig vekk nettbrettet når det er andre kjekke ting som skjer.

Ekte lykke kan ikke lastes ned på et nettbrett   

Scenario B: 
Dere er på tur. Barna får motorstopp og vil ikke gå en meter til. Hva gjør du?


Foto: Hva gjør du når ungen din nekter? Tvinger ham eller involverer ham i turplanen din? 

Løsning A: Bind en taustump rundt livet på barna og dra de motvillig opp siste bakken, slik at du får tatt et fellesbilde på toppen og lagt ut på Instagram. Det blir likeklikk og tommel opp på nettet, men tommel ned fra barna ... God idé? Neppe.
Løsning B: Ta en pause. Fyll opp bensintanken. En kjeks, frukt eller en bit tursjokolade gjør underverk. Sett i gang en konkurranse om hvor langt dere kommer på 100 skritt. Den som gjetter nærmest vinner. Eller gå foran og gjem en lue bak et tre. Hvem klarer å finne hva du har gjemt bort? Hvem er førstemann til å finne en kongle? Som småbarnsforeldre får man kjapt en doktorgrad i motivasjonspsykologi. Det handler om å motivere, ikke tvinge.

Scenario C:
Barna finner ikke roen og leken under turen. De henger rundt beina dine og maser på deg hele tiden. Hva gjør du?

Løsning A: Skriker av full hals: «Kom dere vekk! La pappa være i fred!» Denne løsningen innebærer fare for høylytt barnegråt og risting på hodet fra tilfeldige forbipasserende. Frarådes. 

Løsning B: Det er ikke din jobb å leke med barna hele tiden, er det? De må lære å finne leken selv. Bruke fantasien. Nettopp at alt ikke er tilrettelagt og at barna må gjøre sine egne vurderinger underveis, er det flotte med å være ute i naturen. De må lære seg å bli selvstendige, selv om de er små. Jeg gir ikke oppmerksomhet på sutring. I stedet får ungene utlevert en speiderkniv.


Foto: Med barn på tur, ikke glem at små turer også gir store opplevelser. 

Gleden over mikro-ekspedisjoner
Suksess kan måles i antall timer ute, ikke antall kilometer. Små turer kan gi store opplevelser. Barn er eksperter i å stoppe opp og utforske elver, blad, insekter, bark og kvister underveis. Da er det greit å ha god tid og ikke absolutt måtte komme frem til et bestemt sted. Turen blir kanskje litt annerledes enn hva du hadde tenkt. Men, gjør det egentlig noe? De beste turene jeg har med barna er de turene som jeg ikke har lagt store planer for. Turene vi tar på strak arm og improviserer underveis. Og det starter ofte med det enkle, kanskje rundt frokostbordet, en lørdag morgen:

– Gutter, hva med telttur til helgen? Hvor har dere lyst til å dra?