Et gys som gleder alle dukkeanimasjonsfans

Filmtips av Annette Marandon


Jack Skellington er den ultimate party-fikser. Som innbygger i Halloweenland er hans spesiale halloween, natten før -allehelgensaften, den 31. oktober.-Inspirert av klassisk skrekkfilm er Halloweenland befolket av mer eller mindre gysfremkallende figurer og ekle kryp, vampyrer, zombier, edderkopper og flaggermus. I hendene til produsent og manusforfatter, Tim Burton (f. 1958), blir beboerne i Halloweenland likevel mer fascinerende enn skremmende. 

For barn som har deltatt på halloweenfeiring, og for alle Tim Burton- og dukke­animasjonsfans, er dette en film å glede seg over. 


Karakteristisk for Burton sine filmer handler det mer om savn og søken etter tilhørighet enn å holde seeren fast i angstskapende situasjoner typisk for skrekkfilmen. I «Et førjulsmareritt» føler Jack et sterkt savn i livet og mistolker følelsen av tomhet som en jakt på et nytt og spektakulært partykonsept; julen med sine farger og budskap om fred og glede i kontrast til halloweens svarte og makabre humor.   

Jack sin drøm å ta del i den amerikanske kjernefamiliens julefeiring. I rollen som julenissen ønsker han å spre glede i de tusen hjem. Utkledd som nisse og bankende på barnas dør, vendes «knask eller knep»-leken («trick or treat») typisk for halloween til sin motsetning. Mens hyggen for barna utkledd i halloween-kostymer er å motta godterier, er hyggen for Jack å tilby et knep. Marerittet er et faktum når «de snille barna» belønnes med gaver de absolutt ikke har ført på ønskelistene.  

«Et førjulsmareritt» har et vell av referanser til amerikansk film- og populærkultur. Skildringen av halloween og jul er sterkt forankret i amerikansk tradisjon, likeså filmens lydspor med klare koblinger til musikalfilmgenren. Jack og hans medsammensvorne synger ut sine følelser og tolkninger av livet og de går heller ikke av veien for å danse. Musikken er fengende, og allerede etter første møte med filmen sitter du trolig igjen med en opplevelse av å ha hørt sangene før, ikke ulikt lydsporet fra klassikere som «Singing’ in the Rain» (1952) og «The Sound of Music» (1965).    

Marerittet er et faktum når «de snille barna» belønnes med gaver de absolutt ikke har ført på ønskelistene. 

Mest imponerende er likevel den fantastiske figuranimasjonen, både i idémangfoldet av kulisser, skikkelser og handlinger, men også i selve illusjonen av bevegelse. Teknikken som er brukt er stop-motion animasjon hvor en fotograferer gjenstander bilde for bilde. Bildene får så illusjon av liv når de vises som sammenhengende film. Kulissene og figurene er med vilje gjort tydelig kunstige, et grep som forsterker Jacks glidende dansebevegelser i en uttrykksfull, langstrakt og skjelettaktig kropp, inspirert av kunstneren Alberto Giacomettis (1901–1966) tynne men-neske-skulpturer.    

Da filmen fikk sin 11-års aldersgrense i 1994 i Norge, vektla en blant annet filmens halloween-tema som ukjent i Norge. Siden 2000-tallet har dette endret seg. Filmens scener er nok ikke tilgjengelig for de aller yngste. Men for barn som har deltatt på halloween-feiring, og for alle Tim Burton- og dukkeanimasjonsfans, er dette en film å glede seg over. Om den også gir den «riktige» julestemningen kommer nok an på øyet som ser.