Baby inntar scenen

Siv Ødemotland i samtale med Lise Hovik 

Kan du si noe om hvordan din interesse for teater for barn under tre år startet?
– Som ansatt ved Dronning Mauds Minnes Høgskole hadde jeg tidlig på 2000-tallet en kollega, Gunvor Løkken, som er en kjent forsker på barn under tre år. Hun introduserte meg for smårollingene, toddlerne, som de gjerne kalles. Rent kunstnerisk har det nasjonale «Klangfugl»-prosjektet (Kunst for de minste 2000–2002) og den europeiske videreføringen «Glitterbird» (Art for the Very Young 2004–2006) vært inspirasjonskilder.

Hvordan arbeider du fram en forestilling – for dere tar ikke i bruk vanlig manus?
– I Teater Fots produksjoner er improvisasjon arbeidsformen. Gruppen vår består av dansere, musikere og skuespillere. Vi starter gjerne med å lete etter et felles sanselig språk mellom kunstartene. Det varierer hva som styrer prosessen, en impuls tar den neste. I starten arbeider vi fram enkeltscener, og så vokser forløpet i forestillingen frem etter hvert. Vi arbeider fysisk og musikalsk. Hva som er den første impulsen kan variere. Til forestillingen «De røde skoene» var det for eksempel et av eventyrene av H.C. Andersen mens i «Spurv» som kommer til Bergen i september er det småfugler, deres bevegelser og sang som er inspirasjonen. I tillegg har jeg denne gang en idé om rommet og scenografien som jeg ønsker å utforske. Musikerne er særlig viktige i arbeidet med «Spurv»: Hvordan skal vi forholde oss til fuglesang? At musikere ikke kan gjenskape fuglelyder, er interessant.

Saken fortsetter under bildet. 


Foto: Fra forestillingen «Spurv» med Teater Fot som ble spilt på DNS i 2015. 

Hva mener du er særlig viktig å ta hensyn til i utformingen av forestillinger for de yngste?
– Det viktigste for meg er at utøverne har kontakt med barna, at de møter dem der de er. Forestillingen er et møte mellom likeverdige parter. Dette må kunstnerne være bevisst på. De må ikke være i sin utøvende boble og spille til barna. Det blir mer som å spille med. For barnas deltagelse er velkommen, enten de bidrar fra salen eller de ønsker å komme inn på scenen og bidra fysisk derfra. Og mange av barna kommer frem på scenen.

Å spille disse forestillingene gir stor glede.

Hva kreves av kunstnerne i denne type forestilling for små barn?
– Det er selvsagt krevende å spille i en forestilling med en så åpen form. Selv om forestillingen har en gjennomtenkt dramaturgi og regi, er formen åpen og utøverne vet aldri helt hvor det bærer hen. De må være svært fokusert på barna, og når noen kommer opp på scenen må de forholde seg til det og ta det med i forestillingen. Det er risikabelt å åpne opp for denne interaksjonen. Hvor mye skal barna få styre og når blir det for mye? Det er ikke meningen at barna skal overta forestillingen. Det kunstneriske ansvaret ligger hos utøverne.  Det er en smertegrense i arbeid som dette, men vi tar sjansen. En sjelden gang har det gått over styr. Da blir kunstnerne slitne, men mister slett ikke motet av den grunn. Selv om det er en terskel for kunstnere å komme over, elsker de denne risikoen! De har vært fryktløse. Til gjengjeld opplever de nysgjerrighet, nærvær og begeistring fra barna, og det er en gave. Å spille disse forestillingene gir stor glede.

Hvordan opplever du foreldre, eller andre som er sammen med barna, sine reaksjoner? Merker du deres forventninger?
– Vi har erfaring med å spille for barnehagegrupper og foreldre og barn-grupper. Det er forskjellig å spille for de to ulike gruppene. For foreldre er det gjerne den første teateropplevelsen sammen med barnet, med de spenninger og forventninger det fører med seg. Noen ganger opplever jeg at foreldre kommer i veien for barna. De later til å ønske å styre barnas oppmerksomhet, i stedet for å stole på at barna greier å ta inn det som fanger deres interesse. Jeg har også inntrykk av at foreldre i større grad henter barnet sitt tilbake fra scenen tidligere enn hva jeg synes er nødvendig. Kanskje er de redde for at barnet skal få negativ oppmerksomhet fra noen? Foreldre kjenner sitt barn best og er naturlig nok mer følsom for slike ting. Barnehagepersonalet later til å slappe mer av og aksepterer mer at utøverne tar ansvaret for det som skjer.

Når man snakker om teater for denne aldersgruppen kommer det gjerne opp begreper som inntoning og uttoning, altså det å hjelpe de små inn i og ut av teateropplevelsen. Kan du si noe om hvordan dette er i «Spurv?»
– Vi ønsker at barna skal koble seg på stemningen i forestillingen tidlig. I «Spurv» møter kunstnerne barna utenfor scenerommet før de går inn i salen. Slik blir det en rolig og fin start. Trygghet er viktig for disse små som er på teater for første gang. En del smårollinger trenger tid til denne forberedelsen. De trenger også tid til å avslutte. De er ikke som oss voksne klar til å forlate rommet straks forestillingen er ferdig. De trenger «å tone ut». I «Spurv» består uttoningsfasen av å rydde spurveeggene tilbake i reirene. Her er barna svært hjelpsomme. Barn under tre år er noen gode ryddere som har stor glede av å hjelpe til. Deretter er de som regel klare til å møte verden utenfor teateret.

Lise Hovik er kunstnerisk leder for Teater Fot og førsteamanuensis ved seksjon for drama ved Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning i Trondheim. Hun har skrevet doktorgrad om babyteater: «De Røde Skoene – et kunstnerisk og teoretisk forskningsprosjekt om teater for de aller minste» (NTNU 2014), og publisert en rekke artikler om barn og teater.

Siv Ødemotland er høgskolelektor ved dramaseksjonen på Høgskolen i Bergen. Har gjennom årene utarbeidet flere babyteaterforestillinger som «Pakken» og «Tjener! En kopp kaffe, takk!» Ødemotland står bak publikasjoner om babyteater, som: «Små barn møter teater – teater møter små barn» (2013).