Om å begynne på skolen - Skråblikk

Tekst: Solveig Wivestad Illustrasjon: Nhu Diep

Du har kanskje en splitter ny sekk, spissede blyanter og viskelær som lukter kirsebær eller Cola. Du vet at læreren din heter Jonas, han med gitaren og det bustete skjegget. Men hvor var doen igjen? Hvem sitter jeg med? Vil de legge merke til min nye TY-bamse, den fargerike enhjørningen som dingler på sekken når jeg går?

Du har kanskje flyttet og begynt på en helt ny skole, der du ikke kjenner noen. Magen føles som en tørketrommel, der ting velter tungt rundt og rundt når du tenker på første skoledag. Vil de like meg? Er jeg bra nok? Vil noen bli venn med meg?

Kanskje skal du begynne på ungdomsskolen, det store spranget med masse nytt og spennende. Hormonene bobler rundt om i kroppen, ja de gjør det. Du veksler mellom å tvile på deg selv til å føle at du eier verden. Foreldrene dine er sykt irriterende og skjønner ingenting. I tillegg gjør de alt for å kleine deg ut, og du kjenner nesten daglig på en uro som presser innenfra. Vennskap er ofte vanskelig og det blir stadig vekk drama, men du vil heldigvis oppleve forelskelse, og uheldigvis knust hjerte helvete. Kanskje du i tillegg lurer på om du liker gutter eller jenter.

Nå skal du få vite en hemmelighet; jeg kommer til å møte deg på skoleplassen, like spent og med like mange sommerfugler. Kjolen min er nystrøket, og jeg er litt rød i kinnene. Hvordan blir det i år? Jeg har memorert navn mot bilde og jeg gleder meg til å bli kjent med deg, min nye elev. Hvem er du? Er opplegget mitt godt nok, og vil jeg bidra til at du vokser som menneske? For det er viktig. Jeg er læreren din.

"Jeg gjorde saker som jentene med sløyfebånd aldri ville funnet på"

Jeg husker min første skoledag, ja for jeg var også barn en gang. Jeg var snauklipt, hadde lyse bukser, blå jakke og et bredt glis. I alle fall på bildet. Det var samlingsstund med frøken, Elisabeth, en mørkhåret vennlig dame. I samlingsstunden betraktet jeg alle rundt meg, han lille stille, tvillingene som var sjarmerende men ganske bråkete, og de søte jentene med sløyfebånd og foldeskjørt. De var fortryllende vakre med forsiktige smil og eleganse. Det var første gang jeg tenkte at jeg var jente, men ikke helt som dem. I gaten betalte jeg blodpris for å få være med gutta i «cowboy og indianer». 5 hele kroner gangen. Fordi jeg var jente. Jeg skrudde på sykkel og bil med min far, klatret og lekte nesten utelukkende med Lego. I samtlige skoleforestillinger hadde jeg gutteroller, jeg ble til og med castet til å spille hovedrollen i Oliver Twist. Jeg husker at min bestevenninne og jeg kunne trampe truende med foten på skoleplassen og guttene skvatt unna som redde lemurer, og jeg kom til rektor flere ganger. Første gangen hadde jeg sparket ball i gangen, så en glasskuppel knuste. Den dagen lærte jeg hva ordet uerstattelig betyr. Jeg kastet en liten gutt i containeren fordi han kalte meg amøbe, og jeg forfalsket min mors underskrift for å skulke. Armer og bein. Jeg gjorde saker som jentene med sløyfebånd aldri ville funnet på.

Så, kjære elev.

Jeg vil så gjerne at du vet at du er bra nok som du er, og at jentene med sløyfebånd og de frekke guttene er like usikre innerst inne. At du kan være jente og gutt på så uendelig mange måter og at du ikke trenger å definere hvem du er, for vi blir den vi blir med tiden, sammen med andre, alene, gjennom bøker, på skolen, borte fra foreldre sammen med dem, på SFO og med venner. Men om du allerede vet det og ønsker å dele dette, er det også fint. Du er et menneske i verden, det er mer enn nok – og du er min elev.