Kunst kan være kult - Det blåser på månen DNS

Tekst: Maria Aasebø Rønhovde Foto: Tove K. Breistein

Det kan sies å være moralen i høstens nye teaterstykke for barn på Den nasjonale scene. Det kan for eksempel være veldig spennende å bli tryllet om til en Kenguru, tenk hvor høyt man da kunne hoppet! Så får gleden brått en slutt når man er uheldig og blir fanget i en dyrehage. Regissør Hildur Kristinsdóttir trekker frem stikkord som leken, absurd og maximalistisk om DNS nye satsning for barnepublikummet.

– Etter flere år med pandemi og mange dramatiske hendelser i verden ønsker jeg å vise at kunst kan gi energi. Denne historien passer så fint til nettopp dette, at publikum skal gå ut med mer energi enn når de kom inn i teateret.

Høstens nye barneforestilling på Den nasjonale scene heter «Det blåser på månen» og er en ny dramatisering av Kristofer Grønskag, basert på en britisk barnebok av Eric Linklater. På DNS sine nettsider finner vi et bilde med rosa bakgrunn, motivet er en haug med sukkertøy. Allerede her får vi et hint av en fargerik og smakfull verden. Regissør for forestillingen er Hildur Kristinsdottir, hun forteller ivrig om en barnebok litt utenom det vanlige, med mange ulike univers og gøye karakterer.

– Boken er en samling av mange godnatthistorier, så det er litt sånn; ja, og resten får du vite i morgen. Handlingen skifter fort, så det har vært en utfordrende form å ta til scenen. Men veldig gøy!

Regissøren forteller om en verden som er full av kreativ kraft. I fortellingen møter vi tvillingene Mina og Dina som er ganske rampete, men egentlig har de bare mye kreativ energi ifølge Kristinsdóttir. De voksne i historien mener at jentene bør være snille, men det er ikke langt mellom deres underfundige påfunn.

– De spiser seg blant annet store som ballonger, men så blir de ertet for det og gråter seg tynne igjen.

En absurd fortelling som krever sin helt egen form ifølge Kristinsdottir. Løsningen har blitt å jobbe på en audiovisuell måte, med mye musikk, farger og kostymer. Regissøren er spesielt begeistret for at komponist Alf Lund Godholt er med på alle prøvene i prosessen. Han lager lydbilde underveis og bidrar dermed til at alle delene av forestillingen formes sammen gjennom prosessen.

– Jeg er veldig takknemlig for at DNS er rause og lar meg ha komponisten der hele veien. Det er slik jeg foretrekker å jobbe med musikken til en forestilling, så det er jeg veldig glad for at vi fikk til.

Regissøren snakker også varmt om samarbeidet med scenograf Katja Ebbel. De har samarbeidet tidligere ved Trøndelag teater og har sammen en visuell og leken måte å lage teater på. Dette er også noe Kristinsdóttir trekker frem når jeg spør henne om hva som kjennetegner henne som regissør. Bruken av lydbilde og visuelle virkemidler som et verktøy for å lage teater for et barnepublikum. Kanskje er det hennes bakgrunn som danser som gjør at hun finner ulike måter å fortelle historien på, alt trenger ikke å bli sagt gjennom ord.

Kristinsdóttir er opptatt av barnepublikummet, selv om det er første gang hun jobber med en barnebok som utgangspunkt. Hun mener det er viktig at det som skjer på scenen må være mer presist i møte med barnepublikummet, barnas tid er dyrbar tid.

– Barn kommer jo ikke til teateret på egenhånd slik som voksne, noen har invitert dem med dit. Da syns jeg det er viktig at det vi gir dem er av skikkelig god kvalitet. Vi som voksne skal gjøre vårt beste.

Regissøren har tiltro til de unge i salen, at de forstår mer enn vi kanskje tror. Alt trenger ikke bli forklart, barn er gode til å følge historien og godtar at ting er litt rart eller absurd.

Kristinsdóttir vil gjerne rose skuespillerne, hun omtaler dem som dyktige, med en stor evne til å leke. Leken er en viktig faktor i prosessen for regissøren. Hun forteller at hun har Islandske foreldre og gir en kort innføring i hva kjente teaterbegrep heter på Islandsk.

– Hvis man oversetter direkte fra Islandsk vil ordet teater bli lekehus, skuespiller bli profesjonell leker og teaterskrift bli leken skrift. Det syns jeg er veldig beskrivende for prosessen vi er i nå.

Det er tydelig at leken har fått en stor plass i forestillingen på DNS, et viktig element i arbeidet mener regissøren. Hun trekker blant annet frem en grunnleggende verdi i det å jobbe med teater, alle kan være hva som helst. I «Det blåser på månen» spilles hovedkarakterene Mina og Dina av en mann og en kvinne, pappaen spilles av en dame og den kvinnelige læreren av en mann.

– Det ligger ikke en dypere mening bak rollefordelingen, men heller et ønske om å vise barn at i teaterverden kan alle være hvem som helst.

Samtalen er over og regissøren strider tilbake til sin viktige jobb, og et publikum hun mener fortjener det beste. Det kunne jeg ikke vært mer enig i og jeg håper hun oppnår målet sitt – å vise barn at kunst kan være kult!

Det blåser på månen: Stykket er basert på en barnebok av Eric Linklater. Ny dramatisering av Kristofer Grønskag. Hildur Kristinsdóttir: Hun er regissør og skuespiller med utdannelse fra Akademiet for scenekunst. Hun står blant annet bak den kritikerroste teatertriologien «Klassikere for kids» (2012), de to første forestillingene i triologien ble nominert til Heddaprisen.