default_file-1582377377.jpeg
01. juli 2020

Anmeldelse: Kan du plystre, Johanna?

Figurteateret til Kompani 13 er trist, rart og litt skummelt, men også fint.

Av: Barn i Byen-juniorreporter, Levi Friis-Urhaug

Denne forestillingen så jeg på Cornerteateret. Det er ganske mørkt i salen, så hvis man er litt mørkeredd er det bra å ha med foreldre eller noen voksne som man kan sitte inntil. 

Det er dukker som spiller, ikke mennesker – eller noen ganger er det mennesker på scenen, men mest dukker. Det bytter litt, og det er gøy. 

Stykket handler om en gutt og en jente. Hun heter ikke Johanna. De leter etter en bestefar til gutten, og det fant de to når de gikk på et gamlehjem. For jenten hadde bestefar, men ikke gutten. De skulle komme på besøk igjen til den nye bestefaren, og da skulle gutten plystre for han. 

Men så skjer det noe som er veldig trist.

Litt senere i stykket kommer det en fin vindsang, og da gjør de noe veldig fint med Johanna sitt fineste silkeskjerf.

Jeg likte godt forestillingen, men litt den er litt skummelt av og til, og noen av scenen er litt triste og litt rare. 

Dukkene var på en måte skumle, men fine. Og det var akkurat som om de levde.

Det var en litt uvant historie. Jeg syns det var fint å prate om den etterpå. Hjemme snakket vi for eksempel om min oldefar. Det er fint å bli minnet på noen man savner, men man kan også bli lei seg. 

Jeg tenker at barn som er mindre enn syv bør ha med voksne når de ser stykket. 

 

 

Andre Artikler