Anmeldelse: Alle har en liten dør bak øret

Tekst: Mette Paust-Andersen

Damene bak «Alle har en liten dør bak øret» inviterer sitt publikum inn til en verden som står i skarp kontrast til underholdningen flere av dem har blitt servert gjennom skjermer tidligere på morgenen. 

På Lille scene på DNS er det i disse dager det enkle og stillferdige som får skinne. Det er pauser, et langsomt skyggespill utført av figurerer i papp og en felles, sakte undring med utgangspunkt i dikt fra kjente norske forfattere.

Barna peker begeistret på eskene som blir til omgivelser, på kleshengerne som blir til fjerne fjell og på det røde papiret som blir en måne eller seglet på en båt. De enkle rekvisittene skaper rom til at deres egen fantasi kan renne ned i sprekkene, og sånn blir de medskapere til stykket som utspiller seg på scenen. En eske er ikke lenger bare en eske, den kan også være er en skapning, et hus eller foten av et fjell.

«Usynlige ting» er den første av tre frittstående episoder i teaterserien «Alle har en liten dør bak øret», som spilles frem til 29. februar. I denne episoden får vi undre oss over tankene som kommer og rømmer, som stiller seg opp imot seg selv og som stadig havner i konflikt inni hodet. Vi får møte en gås som strever med at tankene er for mange og for store til at munnen kan romme dem og en katt som tar dem med seg ut i nattens måneskinn. 

Særlig musikken er fengslende, og om noen av barna begynner å vri på seg under praten, faller de fullstendig til ro idet de hører lydene fra gitaren eller synthen. Det er tydelig at Havre og Børsheim tar sitt publikum på alvor, og det er en modig måte de gjør det på. Vi har alle godt av å bli minnet om at store historier kan finnes i små ting, og bli inspirert til å søke underholdningen andre steder enn i skjermene. Det de får til her er ikke bare viktig, det er også nydelig og rørende.