Tekst: Mai Vabø  Foto: Tove K. Breistein

Sommeren 2024 blir drømmen virkelighet. Beatrice, nå 26 år gammel, står på Stade de France i Paris, klar for sitt første OL. Kulestøtet er byttet ut med sleggekast, og hun stiller som første norske kvinne i øvelsen noen gang. Med en norsk rekord på 72.10 meter og åtte NM-gull i bagasjen er hun en etablert utøver i verdenstoppen. Men OL er noe helt annet.

- Det var surrealistisk å bli tatt ut til OL. Og stort. Veldig stort, forteller Beatrice. Det er det største som kan skje en profesjonell idrettsutøver, tror hun. Følelsen av å være god nok, og bli anerkjent er ikke noe hun kommer til å glemme med det første.

- Og så var det så utrolig tydelig hvordan det påvirket teamet mitt, alle de største støttespillerne mine. Det betød så mye for dem også.

Fokus, fokus, fokus

Når hun står Paris og skal kaste sleggen med alle sine krefter, er det ikke lenger gutter eller storesøsteren som preger tankene til Beatrice. Istedenfor er det årevis med teknikk, trening og fokus som gir henne erfaringen hun trenger. Men fokus er ikke så lett når hele verden følger med. Adrenalinet er overveldende når man står der og er så klar over at dette er det man har jobbet mot hele tiden.

- Jeg husker at jeg ikke kunne høre noe. Jeg hørte ikke publikum, bare kjente på adrenalinet og prøvde å finne fokuset. I ettertid ser jeg at hodet ikke var der det trengte å være.

Kastene i OL blir ikke på nivå med det Beatrice vet hun kan. Hun ender med et lengste kast på 66 meter, et godt stykke unna personlig rekord, og ikke godt nok til å kvalifisere seg til finaleplass. Det var skuffende der og da, men i etterkant ser hun tilbake på det hele som et steg i riktig retning.

- Jeg tar med meg opplevelsen og erfaringen videre, lærer av det, og sikter meg inn mot neste mulighet. Når jeg ser tilbake nå, ser jeg på OL i Paris mer som trening enn noe annet. Men det er klart at i øyeblikket var det utrolig skuffende å ikke prestere bedre.

Oppvokst i Bergen, med bakgrunn fra Laksevåg IL, var Beatrice et multitalent innen idrett. I tillegg til friidrett konkurrerte hun en periode i vektløfting. Hun var naturlig sterk, eksplosiv og – ikke minst – ambisiøs.

– Jeg har alltid satset fullt ut på det jeg gjør. Idrett har gitt meg en enorm mestringsfølelse og har alltid vært et sted hvor jeg kunne være meg selv. Slippe bekymringer og kjenne at jeg var god nok.

Samtidig var ikke oppveksten uten utfordringer. Beatrice slet med den mentale helsen og følte seg ofte utenfor. Men på friidrettsbanen fant hun sin plass. Det var likevel ikke før hun som 16-åring deltok i Junior-VM at hun innså at hun kunne bli noe mer enn bare god. For å satse på en idrett som sleggekast, spesielt som kvinne, trengte hun mer enn Bergen kunne tilby. Det tok henne til USA, der hun fikk utvikle seg videre, konkurrere på høyeste nivå og samtidig studere. Nå har hun både bachelor- og mastergrad i baklommen, og er klar for veien videre.

– Det er vanskelig å leve av idretten, så det har vært viktig for meg å ha en utdannelse i bakhånd. Men jeg er langt fra ferdig med sleggekast ennå, sier hun med et smil.

Å konkurrere i OL var et høydepunkt, men mer enn noe annet håper Beatrice at det hun har gjort kan bane vei for flere unge jenter.

– Jeg vil at andre skal se at det er mulig. At vi kan. Det har skjedd mye på 10 år. Det satses mer på jenter, og stereotypene er ikke like kraftige lenger. Det er blitt kult å være sterk, og det er det jo!

Til unge idrettsutøvere har hun et tydelig råd:

– Du må ha tro på deg selv. Etter hvert som du blir eldre, vil du møte motgang og kritikk. Noen vil alltid mene at du gjør ting feil. Ikke la deg påvirke for mye, børst det av deg og behold troen på det du driver med. Det skulle jeg gjerne fortalt meg selv som ung. Noen blomstrer tidlig, andre sent. Uansett krever det hardt arbeid, men viktigst av alt: Du må ha det gøy hele veien.

Selv har Beatrice fortsatt store mål. OL i Paris var bare begynnelsen.