Tekst og foto: Hild Fjermstad Aase

Naturen er svært verdifull. For barn er det nesten ubegrenset hvor mange opplevelser og aktiviteter den gir rom for. Lek i naturen fra tidlig alder gir barn viktig motorisk og psykisk utvikling og lærer dem å være kreative og løsningsorienterte . De får brukt fantasien i den frie leken og finner selv løsninger på utfordringer som kan oppstå på veien. «Hvor er vi nå, finner vi veien tilbake? Hvordan kommer vi oss over myren uten å synke?» Å selv finne riktige svar på spørsmål, og løsninger på eventuelle utfordringer som oppstår i egenstyrt lek tror jeg er med på å gi mer løsningsorienterte og selvsikre barn. Ikke minst robuste.

Barn er mindre ute nå enn tidligere. Jeg stiller spørsmål til om det er fordi vi foreldre er mer travle enn før? Eller handler det mer om at foreldre i større grad er mer selvfokuserte, og er mer opptatt av selvrealisering?

Men om ikke barna lærer å sette pris på naturen, dyrene som bor i den og hvordan alt henger sammen, hva lærer de egentlig om livet da?

Vi ser og hører om svært mange barn og unge som sliter med blant annet depresjon, angst og diverse psykiske lidelser som eksempelvis AD/HD. Det forskes mye på hvorfor det er blitt slik at så mange barn og unge blir oftere syke av stress nå og flere faller utenfor skole og fritidsaktiviteter. En av årsakene kan være så enkelt som at barn i dag i mye mindre grad er ute i naturen. Nesten alt er overorganisert og foreldrestyrt. Konsekvensen av dette kan igjen være barn som er mindre selvstendige og robuste.

Hva skjedde med hyttebygging i skogen? Barn trenger å utforske på egenhånd og bygge egne erfaringer gjennom lek utendørs. De må falle og slå seg, gå seg litt vill i nærområdet og få kjenne på naturkreftene. De må få lov til å oppleve at de kan bli redde, slik at de også etter hvert skal kunne vurdere fare og risiko selv. De skal sannsynligvis møte uhyret i myren en gang, og vi må hjelpe dem til å bli selvstendige. De må lære å tåle en støyt uten at deres verden raser helt sammen.

- Wooow! Høres et begeistret rop. Et slangeskinn! Vi er på tur i skogen og Edvard har funnet et helt ekte slangeskinn. Han lurer på om det er pyton.

- Nei, men det er en ekte hoggorm. Og det er veldig kult. Edvard er superstolt og springer raskt med bare føtter gjennom skogen for å vise hoggorm-skinnet til mormor. Noen ganger lurer jeg på om de som har AD/HD kan løpe raskere enn andre.

Ute i naturen kan Edvard være seg selv og på egne premisser utfolder han seg helt fritt. Det er ikke rammer, regler og misforståelser. Naturen er grei sånn. Han klatrer i trærne, hyler og brøler som en vill løve. Han kjenner på egne superkrefter.  I naturen er det plass til alle.

Edvard går nå i fjerde klasse. Han er, som mange andre barn, en som trenger litt plass der han får være seg selv: Kreativ, utforskende og fri! Reglene lager han selv, og i naturen er det er lov å skrike skikkelig høyt. For en befrielse det er!

Etter en lang skoledag har han som en helt alminnelig gutt på 9 år behov for å få ut energi, og det er merkbart at han har det mye bedre når de har hatt ute-dag på skolen. Da får han en slags ro etterpå. Jeg er overbevist om at dette også gjelder mange andre. AD/HD eller ikke.

Siden han var en liten bolle har han likt fjellreven. De er så søte, de bor på fjellet og de kan gjemme seg og løpe fritt. En gang Edvard så et stjerneskudd på himmelen fortalte han meg at han hadde ønsket at han ble tryllet til en fjellrev. For da kunne han også få løpe fritt akkurat der han ville. Da gråt jeg. For Edvard sin del er det nemlig slik at han blir mer lykkelig av å være ute i naturen, og dette gjelder helt sikkert mange flere.

Så bli med på å få barna mer ut og la oss gi dem mer vind i håret!