Tekst: Helene Myksvoll  Foto: Helene Myksvoll og Lars Opstad

På Oslo Nye blir jeg tatt imot av Margaretha Magnus Myhre.

- I’m all yours, sier hun, og tar meg med på en uforglemmelig omvisning.  

- Jeg elsker å se opp når jeg står her, sier hun plutselig, og når vi stopper kan vi se all teknikken, alle rommene, alt som skal klaffe.

Det vakreste rommet, i følge Margaretha, er malersalen. 180 trappetrinn opp sitter Linda Bucheli og jobber med Geppettos gigantiske hode i skumgummi. Hun forteller om den fascinerende prosessen – å skape personligheter som skal utspille seg på scenen. Samtidig jobber skuespillerne med koreografen fra Den Norske Opera. De beveger seg elegant over gulvet, med og uten dukker, helt til Suzanne Paalgards dukke ryker en sele.

I hjertet av denne fortellingen står Pinocchio, tredukken som drømmer om å bli en ekte gutt. Men hva vil det egentlig si å være menneske? Det er et spørsmål regissør Runar Hodne og teamet hans stiller seg.

– Pinocchio er dukketeaterets dukketeater, sier Hodne.

– Oslo Nye er Norges eneste helårsdrevne dukketeater, og denne klassikeren var et naturlig valg. Men originalen er langt mer brutal enn Disney-versjonen. Vi ville tolke den på en måte som gir mening i dag.

I denne versjonen snus slutten på hodet: Etter å ha sett hva menneskene har gjort med verden, velger Pinocchio å forbli en dukke. Forestillingen er en hyllest til skogen, treet og naturen – i kontrast til menneskelig destruksjon.

Bærekraft er et bærende element, ikke bare tematisk, men også i produksjonen.

– Vi bestemte oss tidlig for å lage forestillingen med et bærekraftig dogme. Ingen nye materialer – kun resirkulering. Vi fant dukker fra de siste 30 årene på lageret. Resultatet er et univers der dukkene kommer fra ulike verdener og tider, noe som speiler mangfoldet i fortellingen.

Forestillingen utfordrer forventningene til Pinocchio, men publikum vil kjenne igjen fortellingen.

– Pinocchio, Geppetto, reven, katten, gresshoppen – de er alle der. De havner i hvalens buk. Men vi har stokket om på rekkefølgen og satt vårt preg på det. I originalen drepes gresshoppen tidlig. I vår versjon mister den hodet, men fortsetter med hodet under armen!

Musikken, komponert av bergensartisten Annie, gir forestillingen en særegen klang.

– Hennes popmusikalske uttrykk er uventet i en figurteaterforestilling, og det gir den en helt egen signatur, sier Hodne.

Forestillingen blir en del av Festspillene i Bergen, noe Hodne mener løfter prosjektet.

– Det setter en høyere standard. Vi må tenke større, utfordre oss selv. Samtidig innebærer det en turné, som gir noen praktiske utfordringer. Vi setter den opp på hovedscenen i Oslo, men i Bergen må den skaleres ned for det Vestnorske Teateret. Det former også hvordan vi utvikler forestillingen.

Og hvis du spør Runar Hodne om han foretrekker Pinocchio som ekte gutt eller tredukke? Svaret kommer kontant:

– Tredukke. Helt klart.

Jeg møter Lars Petter Hagen på kontoret hans i sjette etasje i Festspillhuset, med utsikt over Bergen. Det summer av aktivitet i gangene – Festspillene nærmer seg. Rundt om i lokalet pågår møter med artister, planlegging av logistikk, arenaansvar, frivilligkoordinering og en rekke andre oppgaver som må på plass før festivalen braker løs.

Når jeg spør ham om visjonen bak festivalen, trekker han frem en ambisjon som strekker seg langt utover de store scenene.

– Vi vil skape minner som former og begeistrer, sier Hagen.

– Vi håper å inspirere fremtidige generasjoner til å engasjere seg i kulturlivet.

Hva kjennetegner et godt kulturprogram for barn?

– På den ene siden skal det begeistre og inspirere, være en pause fra hverdagen. Men samtidig må det ha substans, sier Hagen. Han trekker frem Carte Blanche, Norges nasjonale kompani for samtidsdans, som eksempel. De har en egen familiedag der de ikke tilpasser selve forestillingen mye, men heller skaper et rom der barn får oppleve dans på sine egne premisser.

– Barn kan ha stor glede av kunst og kultur som ikke nødvendigvis er laget spesifikt for dem. Ofte ser de en forestilling med helt andre øyne enn voksne, sier han. Han understreker også at kunst kan være en døråpner til viktige samtaler i familien.

Når jeg spør hva Hagen er mest stolt av i årets program, nevner han blant annet Elements of Freestyle, som er en oppvisning i urban kunst hvor breakdance, freerunning, BMX og skating flyttes fra gaten og inn i Grieghallen. Men han trekker også frem Pinocchio.

– Dette er en stor satsing, en helt ny versjon av eventyret, med dukker og dukkeførere, nyskrevet musikk av Annie, og et team bestående av noen av Norges og verdens ledende scenekunstnere. Runar Hodne, en av Norges mest anerkjente regissører, står for regien, og Serge von Arx har scenografien. Det er et utrolig sterkt team, sier han. Han fremhever også hvor viktig uteprogrammet er for Festspillene.

- Vi legger mye kjærlighet i gratisprogrammet vårt, enten på Festalmenningen midt i byen, eller på Siljustøl der familiedagen trekker flere tusen besøkende hvert år sier han. 

Og til slutt, vil du helst se Pinocchio som en ekte gutt eller som en dukke?

Hagen ler.

–Jeg må vel nesten svare som ekte gutt? Er ikke det det riktige svaret?