Å være eller ikke være for Krabatene

Tekst og Foto: Tove K. Breistein

– Fremtiden er usikker, men jeg er kjempestolt over det vi har fått til. Jeg håper at byrådspolitikerne kommer og ser jubileumsforestillingen vår. Vi fortjener et klapp på skulderen for å ha holdt ut så lenge, oppfordrer Krabatenes ildsjel og drivkraft Irene Ahnéll mens hun viser vei inn til «suiten».

I toppetasjen i det som en gang var en travel ullvarefabrikk i Ytre Arna, har Irene skapt et intimt teaterunivers. Her er både en liten teaterscene, øvingslokale og et stort rom fylt til randen med fargerike kostymer og rekvisitter. På veggene henger det plakater fra et utvalg av de mange forestillingene som Krabatene har spilt de siste 30 årene – Kaptein Knurr og Marinemysteriet, Little Shop of Horrors, Mysteriet i Pepperkakebyen, MJAU og Pling Vaken, for å nevne noen. 

Irene har gjort mange roller og hatt mange hatter i sine 30 år med teaterproduksjoner.

– Åh, nå blir jeg stresset, utbryter Irene mens hun leter panisk i mylderet av kostymer. Hun trekker et lettelsen sukk i det hun løfter opp den store, oransje hatten og røde parykken til Maremine-heksen fra Kaptein Knurr.

– Denne er viktig, sier hun og trekker den på hodet. Med ett blir hun den onde heksen i det populære stykket som gikk sin seiersgang i Gamle Bergen for noen år siden. 

De som tror at scenekunstnere ligger på sofaen med et sugerør ned i statskassen må tro om igjen

– Vi får stadig høre hvor glad vi skal være for å få lov til å holde på med hobbyen vår, men de som tror at scenekunstnere ligger på sofaen med et sugerør ned i statskassen må tro om igjen. Det er beinhardt arbeid, sier Irene alvorlig.  

Et marked for bra barneteater

Da Irene kom hjem etter et år på teaterlinjen ved Romerike Folkehøyskole i 1991, var hun og studievenninnen Christine Hope sulten på teater. Sammen debuterte de som Karius og Baktus i et nedlagt butikklokale på Kløverhuset. 

– Vi merket at det var et marked for barneforestillinger, og ble også invitert til å spille Karius og Baktus på DNS. Vi skulle bare spille en kort periode, men det ble forlenget og forlenget. Solgte som bare det, forteller Irene. Det var på DNS hun møtte rekvisitørene Thomas Kaiser og Kenneth Kolberg.

Fantasi er mitt lille bidrag

– Det var de som var pådriverne for Krabatene, og jeg nølte ikke da de spurte om jeg ville være med, forteller Irene. Krabatenes første forestilling var En natt i februar av Staffan Göthe i 1994, men da Kenneth og Thomas skulle flytte til Oslo, ble det til at Irene overtok roret. 

– Noen skulle ha mentalt undersøkt meg, og tvunget meg inn i noe annet, men jeg brant for det. Jeg merket at det var litt lavstatus med barneteater, og at vi som var ute i det frie feltet liksom ikke var ordentlige skuespillere. Da gikk det en djevel i meg. Jeg ville vise at man kan lage bra teater for barn også, sier Irene bestemt. 

«You must play it inderlig»

– Man skal aldri undervurdere barn. De er det mest ærlige publikummet som finnes. De sitter ikke og kveler gjespene sine, men kaster sure sokker og rundstykker hvis de syntes det er dårlig. Boris Rodriguez Hauck sa alltid til meg at «You must play it inderlig», mimrer Irene.

I noen år på 2000-tallet turnerte de sammen som sirkusartister under navnet Cirkus Los Amigos – til publikums begeistring i by og bygd. 

– Det er en ganske logisk forklaring på hvorfor jeg noen ganger syntes at en forestilling er dårlig. Det handler om at det ikke blir inderlig nok. Den overstyrende visjonen for Krabatene er at vi skal lage forestillinger som pirrer fantasien og lekelysten, fordi det er viktig for barn. Jeg har spilt en forestilling med en usynlig loppe, og barna var helt med. Fantasi er mitt lille bidrag, sier Irene og smiler.

Under en utendørsforestilling i 2008, ramlet Irene fra en låvebro på tre meter og slo seg kraftig i hodet. 

– Jeg pleier å si at det ristet løs noe kreativt i meg for året etter hadde «Kaptein Knurr» premiere. To år senere skrev jeg «Mysteriet i Pepperkakebyen», og begge ble kjempesuksesser, forteller Irene mens hun prøver på det lilla kjolekostyme til Sukkertopp-rollen fra Mysteriet i Pepperkakebyen. 

– Her må det litt trening til før premieren, konstaterer hun når hun ikke får igjen kjoleknappen. 

Å koke suppe på en spiker

– Uten folks velvilje, hadde det ikke vært mye scenekunst i denne byen, sier Irene. Et år hadde hun 52 scenekunstnere inne på engasjement. 

Jeg håper at byrådspolitikerne kommer og ser jubileums-forestillingen vår

– Jeg knytter til meg frilansere når jeg lager forestillinger. Jeg tigger og sier at jeg har ingen penger, men at forstillingen skal spilles i noen år og vil forhåpentligvis gi inntekt på sikt. Selv om vi har fått driftsstøtte, er det aller meste laget på tross.

Gjennom årenes løp har hun ikledd seg de fleste yrkesrollene som en teaterproduksjon krever – både manusforfatter og kostymedesigner, scenograf, rekvisitør og skuespiller. 

– I det frie feltet kokes det mye suppe på en spiker, men det skal sies at suppen blir gastronomisk. Man lærer mye når man må gjøre alt selv, men forbannelsen er at man sliter seg ut og ikke oppnår den kvaliteten man kunne ha nådd med en ekte scenograf og kostymedesigner. Men kjernen er hvordan forestillingen treffer, og det er de øyeblikkene når du kjenner at der skjedde det, der tok vi de, som driver deg videre, forklarer Irene. 

Så hva med de neste 30 årene for Krabatene, lurer vi på.

– Det kan du bare drite i, sier Irene og ler, men legger ikke skjul på at hun vil savne det. Driftstøttene til Krabatenes er kuttet kraftig de siste årene, og Irene har kjempet lenge for at lokalpolitikerne og kommunen skal forstå verdien deres. 

– Når de fremdeles etter 30 år ikke gjør det, er jeg ikke sikker på om de noen gang vil, sier Irene oppgitt. Men før et eventuelt veiskille, skal 30 års inderlig teaterglede markeres ved å børste støvet av gamle forestillinger, til glede for både gamle og nye generasjoner. 

– Fordelen er at det blir født nye barn hele tiden, og det er mange smårollinger der ute som ennå ikke har møtt Kaptein Knurr, avslutter Irene med et smil.

 Uten kostyme er jeg ingenting sier Irene Ahnell.