– Jeg er ikke glad i å lage ting som bare er vakkert

Tekst: Kristoffer Skinlo

Foto: Tove K. Breistein

– Jeg har aldri følt at jeg er noen mester på noe, fordi jeg har masse usikkerhet ennå. Hver gang jeg begynner på et nytt prosjekt, tenker jeg «tenk om jeg peaket for 3 år siden», sier hun med et smil. Nå kjenner hun seg selv godt nok til å vite at følelsen går over.

Egen selvtillit til tross, den folkekjære billedkunstneren og forfatteren er stadig aktuell, med ny fargeleggingsbok på markedet, og filmatiseringen av «Snøsøsteren» som har premiere på Netflix i november. I høst besøkte hun Bergen, og tok en pause fra tegnebordet for å møte barn, voksne og alt imellom.

– Det kan være litt skummelt noen ganger, og litt overveldende, men jeg sitter så mye alene at jeg tror jeg har blitt litt rar. Jeg blir kanskje enda rarere hvis jeg ikke møter folk, sier hun.

FRA GULV TIL GULL

Lisa Aisato begynte å tegne til mammas høytlesing. Hun beskriver en mor som ikke ble lest for som liten, som derfor var ekstra bestemt på å gi sine barn gode leseopplevelser.

– Mens mamma leste ganske tjukke bøker for oss, som Ringenes herre, Astrid Lindgren og Roald Dahl og alt mulig, lå jeg på gulvet og tegnet. Da jeg begynte på skolen hadde jeg tegnet mange flere timer enn de fleste andre og var litt flinkere, sier Lisa.

Hun forteller at hun illustrerte sin første bok allerede som tiåring. På skolen fikk hun drøssevis av forespørsler, og det å være «tegneren» ble hennes identitet.

– På ungdomsskolen skrev jeg en stil om at jeg hadde lyst til å bli illustratør. Da var jeg 13 år, så det har på en måte vært en drøm og en retning hele livet, sier den nå 43 år gamle Lisa.

Drømmen ble virkelighet, og den anerkjente illustratøren står med åtte egne bøker, 39 illustrerte bøker, til sammen utgitt på 43 forskjellige språk. I tillegg fikk Lisa bokhandlerprisen i 2019. Hun har holdt på suksessoppskriften fra stuegulvet.

– Siden det er sånn jeg er oppvokst, er det sånn jeg holder på ennå. Jeg sitter og tegner og hører på podkaster og lydbøker hele dagen.

BARNEHAGE-RESTART

Det har likevel ikke alltid vært så enkelt å la kreativiteten blomstre, og da voksenlivet begynte møtte tegnespiren store utfordringer.

– Det er litt sånn at jo mer du vet, jo mer vet du at du ikke vet. Jeg hadde høyere selvtillit på videregående, enn som 25-26-åring. Da oppdaget jeg alt jeg ikke visste og ikke kunne, alle mine svakheter, og hengte meg opp i det jeg ikke var god på, sier Lisa. 

Hun kom ikke inn kunstskolen hun ønsket, og det hele ble en skuffelse. Dårlige tilbakemeldinger, og en tøff tid førte til at hun mistet mye selvtillit. Lisa satte studiene på pause, og fikk jobb i barnehage.

– Jeg begynte å lese barnebøker igjen, og det å tegne og være kreativ med barn var superinspirerende. Vi lagde veggmalerier, hadde kunstutstillinger, og det ga meg rett og slett en helt ny giv, sier hun. 

For tobarnsmoren betyr det å vinne barns leseglede mer enn å vinne priser. 

– Det aller viktigste er jo de små barnehendene som holder den boken i hånden. Det fineste jeg vet er når folk kommer på en utstilling med en kjempeslitt bok, kanskje også med litt skriblerier i – det elsker jeg. Når jeg tenker på min egen barndom, og hvor viktige bøker var for meg da, er det utrolig kult hvis noen av bøkene mine kan være viktige for noen barn der ute.

KAFFEFLEKKER MED DET RARE I

Lisa debuterte med “Til min elskede” allerede i 2008, og forteller at hun fortsatt drives av samme nysgjerrighet som da.
– Jeg ser jo for eksempel ansikter i alt mulig, i kaffeflekker og annet så da blir det mye rart. Det er jo sånn jeg jobbet helt siden jeg var liten da, med kruseduller som blir til rare figurer. 

Illustratøren har tidligere hatt tegneundervisning på ulike skoler hvor hun utfordret elever på å ikke være flinke. 

– Da øver vi på at ikke ting skal bli så pent, vakkert eller stille. Det skal bare være rart, skakt og snodig, og det synes jeg er veldig gøy. Jeg er ikke så glad i å lage ting som bare er vakkert. Da må det være noe som er «off», eller noe som er litt rart i det, sier Lisa.

Hun trekker frem at det finnes mange gode instruksjonsvideoer på Youtube for dem som ønsker å utvikle seg, og at det i starten er lov å herme av andre mens man prøver å finne sin egen stemme. 

– Hvis man kan de grunnleggende tingene med proporsjoner, som hvor stort et hode er sammenlignet med kroppen kan man lage så utrolig mye kult og rart. Man må lære seg reglene for å bryte dem. Man bør prøve å stole på det som er særegent med sin egen strek, sier hun.

– Men det tar veldig mye tid. Jeg kan bli veldig opphengt av å få ut det jeg har i hodet, og sånn har jeg vært helt siden jeg var veldig liten.

Lisa fant til slutt sin egen strek og sin egen stil, og tenker at hennes bøker kan leses av både barn og voksne.

– Jeg lager bøker jeg selv liker, og som jeg tror jeg ville likt som barn. Det er på en måte blitt min greie å være mer lavmælt i språk og rope i tegninger, så folk kan trekke egne slutninger.

TILFELDIG TRADISJON

Den forrige boken hennes, “Livet - illustrert” kom ut i 2019. På spørsmålet om det kommer flere av hennes egne bøker sier Lisa at hun holder på med en. 

– Jeg står litt fast, så den er sånn som jeg tar litt frem og legger bort igjen. Det ligger kanskje borte i tre måneder før jeg tar det fram igjen, og vil se på det med nye øyne. Når folk spør hvor lang tid jeg bruker på et bilde er det vanskelig å svare, for noen bilder har jeg begynt på for tre år siden, lagt bort, tatt fram og lagt bort igjen, så det er så vanskelig å si. Det er litt sånn det er med dette prosjektet også.

Samarbeidet med Maja Lunde, særlig «Snøsøsteren», ble en braksuksess. Den ble trykket opp i 250 000 eksemplarer i norge, og er publisert i over 30 land. Nå begynner duoen på den fjerde og siste boken i serien.

– Det er stor stas være en del av folks juletradisjon. Vi trodde ærlig talt den var litt for mørk og sær, så det var overraskende. Man vet man aldri hva som slår an, sier hun. 

For familien til Lisa Aisato handler julen om å ta det med ro, og føle på at verden står litt stille, med gode bøker og filmer.

– Vi er så heldig at vi har bygd oss en liten hjemmekino, så da pleier vi å kose oss med storfilmer, som Ringenes herre og lignende. Det har liksom blitt vår tradisjon. Og i år må vi jo se på «Snøsøsteren»-filmen!

Lisas tips til høytlesing:

• På sengen. Legg dere litt tidlig og sett av god tid til å lese lenge.

• På regnværsdager: Dropp ipad, finn frem tegnesaker, puslespill eller lignende og les høyt. Tente stearinlys skaper mer salighet over stunden.

• Stemmer: Har du overskudd kan du dra på med litt stemmer og dialekter.