Å lete mellom bladene

Det står en rododendronbusk et sted i forstaden. Tykke plastaktige blader som grønne oljehyrer. Buskene står overalt i denne byen, de liker den sure jorden og tåler regnet.

Tekst: Tora Sanden Døskeland Illustrasjon: Nhu Diep

Utenfor et hus jeg en gang bodde i stod en rododendron i oppkjørselen. Den var vintergrønn, en evig rekvisitt i et barneliv. Når jeg blar gjennom albumene er busken alltid i bakgrunnen. Snømannen som hurtig måtte foreviges før regnet kom. En søskenflokk i kjoler de har arvet fra hverandre. For hvert år har kjolene byttet eier, blitt overlevert nedover i den lille søskenflokken. Vi har vokst inn i hverandres klær, min yngste søster er alltid umoderne. De lange stroppene knyttet med en ekstra knute over skuldrene. Ansiktene vanskelige å holde rene.

Det finnes et minne utenfor albumet. Det er nærsynt og kun lagret i hjernen. Min lillesøster, i dyp konsentrasjon mellom greinene i busken. Hun har satt seg ned i grusen, når hun endrer sittestilling knaser grusen lett. Det er en summing fra humlene som henger i luften, insektene bytter på å dytte ansiktene inn i blomsteråpningene. De tykke små dyrene arbeider fokusert. De er tunge. Alt lukter morgen, grusen fortsatt kald når man flytter på det øverste laget som har varmet seg i solen. Jeg setter meg ned ved henne. Prøver å se det samme som hun ser. Hun leter mellom bladene. Blodårene hennes er synlige, alltid har huden hennes vært tynnere enn andres hud. Blåhvit i solen fordi hun sitter i skyggen.

Hun forteller meg så detaljert om humlekåpen, at den begynner å leve som et bilde i hodet.

På et lite fat har hun samlet døde humler. Hun finner én til mellom røttene på busken, plukker humlen opp etter vingene, legger den på tallerkenen. Sammenkrøllede insekter med ukjent dødsårsak. Kroppene helt lette, når de ikke lenger trenger å forholde seg til tyngdekraften.

Med en liten kniv stjålet fra kjøkkenskuffen prøver hun å løsne pelsen fra insektkroppen. De små fingrene løfter humlen helt nært øynene, arbeidet er så skjørt. Hun løfter kroppen så nært ansiktet at pusten blir et problem. Humlens vinger beveger seg på hennes utpust. Det er ikke plass til min utålmodighet. Det er ikke plass til høye lyder og ristede skiver med ost. Gang på gang går de små samlede kroppene i oppløsning, skinnet deler seg opp. Det er en nytteløs konsentrasjon. Vingene faller av, beina sitter igjen på den faste delen av humlekroppen. Beina krøller seg innover, må lirkes av med kniv.

Det er ikke plass til høye lyder og ristede skiver med ost.

Hun vil lage en humleskinnskåpe. Hun legger humlen ned på fatet, ser på meg når hun forteller. Alt i ansiktet hennes er engasjert og utslitt samtidig. Hun forteller om humlekåpen hun skal sy. Hun forteller om alle de tusen små pelsbitene hun skal samle fra humlekroppene, hvordan hun vil tørke dem i solen. Hun forteller om den lille nålen hun må skaffe, om den tynne tråden hun trenger for å sy de små bitene sammen til et større stykke. Hun forteller at den kommer til å være silkemyk. Hun forteller meg så detaljert om humlekåpen, at den begynner å leve som et bilde i hodet. Jeg ser for meg den knelange vide kåpen. Den er helt tynn og helt myk samtidig. Jeg blir sittende, begynner å lete etter humler mellom grenene. Legger dem på fatet som aldri blir bugnende. Natten finnes om sommeren også, selv om den er kort.

Kåpen er detaljert i hukommelsen, noen ganger tror jeg at den finnes. I skapet til min søster, bakerst. Litt ødelagt etter all flyttingen. Huset med den kalde grusen i oppkjørselen ble solgt. Kåpen finnes ikke i albumet, ikke på loftet, ikke i skuffene. Den finnes når vi begge to ser en rhododendron, når vi sier: Husker du humlekåpen? Når vi sier: Husker du hvor myk den var?

Det står en rhododendronbusk utenfor leiligheten min i byen. Humlene henger ikke så tett som de pleide å gjøre. De dør fortere enn barnehender klarer å sy. De voksne sommerferiene regner vekk og tørker ut, gjør de ikke.

Tora Sanden Døskeland ble født i Bergen i 1992. Hun ga i 2018 ut prosadiktsamlingen «Behold meg» (Oktober Forlag), som ble varmt mottatt.