Skråblikk! Når familiemaskineriet trenger smøring

Tekst: Solveig Wivestad   Illustrasjon: Nhu Diep

Både barn og voksne har travle liv og behovet for stressfrie dager med tid til hverandre, blir viktig. Men er det egentlig helt stressfritt å være med familien 24/7 i alle sommerferieukene?

«Snakk med innestemme!» Vi er en liten familie på mor, far og to gutter, som hver sommer opplever at familielivet er et maskineri som må justeres, smøres og av og til repareres etter lang periode med nøye diagnostikk. Hvor knirker det? Hvorfor knirker det? I starten av sommerferien havner familien i en slags boble, der vi som foreldre virkelig ser barna våre; hvordan de har det, hva de savner, hvordan de oppfører seg og vi reflekterer over det vi burde gjort annerledes i oppdragelsen. Jeg kaller dette diagnostikkfasen, for her dukker det opp bekymringer over adferd, trivsel, selvstendighet, samhandling og kommunikasjon. «Snakk med innestemme!», er en gjenganger når vi hører ekkoet av minsten jalle to kvartaler ned i gaten.

Listen av ting å ta tak i kan bli lang, og stresset som følger med dette føles nødvendigvis ikke som ferie. Men det er nettopp fordi ferie gir mer tid, at ting blir så tydelig. Man kan stoppe opp og se på de minste bestanddelene under lupen, både hos oss selv og barna. Vi ser hva som må gjøres og hvordan vi må handle. Delene i maskineriet må pusses, oljes og settes på plass igjen med den siste finjusteringen, før familiemaskineriet forhåpentligvis kan begynne å fungere i knirkefritt feriemodus.

«Hvorfor skal dere alltid bestemme hva jeg kan se på, når jeg vet jeg takler det?» Å drive med en slik konsentrert oppdragelse i denne perioden, oppleves nokså intenst for foreldrene og sikkert mest for barna. I hverdagslivet har vi våre private sfærer på skole, jobb og i barnehagen, der vi kan utfolde oss og erfare verden, uten familien. Vi kan bestemme mye selv. Denne siden av hverdagslivet tar brått slutt når sommeren starter – og tapet av frihetsfølelsen merkes også hos en 11-åring: «Hvorfor skal dere alltid bestemme hva jeg kan se på, når jeg vet jeg takler det?» Barnet risikerer i tillegg mye tilbakemelding om hva som forventes, hva som er innafor og helt fullstendig ute. 

Jeg husker krangling med mine søstre i baksetet til Toyotaen på svingete veier mot landstedet vårt utenfor Mandal. Jeg minnes en varm bil med en eim av svett nistepakke og frustrerte foreldre på randen av kokepunktet, som på ulikt vis, og noen ganger ganske desperat, forsøkte å justere adferden vår, med og uten hell. Men da vi endelig kom fram levde vi som fullstendig frie barn; i sjøen, på båttur, sprettende rundt omkring på knatter og svaberg, på let etter forlatte kaniner og uendelig mange andre eventyr, som våre foreldre aldri var en del av. Vi levde i en vidunderlig bekymringsløs verden, helt til sulten tok oss og vi kom hjem til middag.

I stedet for skjermtid ble det laget kortfilm, musikk og det ble tid til lek, spill, bading og lange, gode samtaler

Årets-foreldre-kompleks. Målet må jo være at vi alle skal komme nettopp der; i feriemodus med lave skuldre og full frihet. Både foreldre og barn har behov for egentid, eventyr og uendelig med bading i ferien. Men vår generasjon er nok hakket mer tilstede for våre barn, på godt og vondt. Vi ønsker at barna våre skal blomstre, bli trygge og ha et rikt liv og vi løfter dem foran oss. Jeg opplever at foreldregenerasjonen vår har et slags årets-forelder-kompleks, der det er om å gjøre å stille mest mulig opp for sine barn. Blir det for mye styring? Ser vi dem for  mye, med konstant tilbakemelding på adferd, prestasjoner og tilrettelegging av aktiviteter? Samtidig har samfunnet blitt mer proteksjonistisk og regulert. Dette gjelder også for foreldreskapet. Men er det noe som har gått tapt her? 

I mine barndoms somre lærte jeg og mine søstre å ikke klatre der det er overheng, vi lærte at vi skulle passe oss for å ikke få krabbeteiner i motoren, for det var mye jobb å dra dem opp, ro inn til land å levere dem tilbake til eieren. Livet var spennende, nettopp fordi vi fikk muligheten til å oppleve ting på egenhånd og vi ble tildelt en tillit, som førte til at vi stort sett tok kloke valg i livet. 

Skjermforbud-tid. Da vi i sommer besøkte vår venne­familie skjedde det noe med min egen lille familie. De voksne var så opptatt med å snakke sammen og barna var så engasjert i alle planene de ville utrette, at vi ikke så hverandre på nesten en hel dag. Som i min barndom, møttes vi til middag og det ble rikelig med fellestid på kvelden. Våre venner har som en klar regel at det ikke er lov med skjerm på landstedet. I stedet for skjermtid ble det laget kortfilm, musikk og det ble tid til lek, spill, bading og lange, gode samtaler. 

Vi tok med oss denne stemningen videre ned til Sør­landet – og med ett knirket familiemaskineriet mindre og alle fikk sine behov møtt. Det var et overskudd og en letthet i luften, som la til rette for å være sammen som familie. Noen ganger var vi alle fire, andre ganger delte vi oss; noen dro på fisketur, mens andre gikk til lekeplassen eller puslet et puslespill. 

«Se, den spreller uten hode». Det er noe enkelt og veldig fint å sitte i en båt og bare vente på fisk som enten biter eller ikke. Her får tankene vandre fritt i takt med bølgeskvulp og måkeskrik. Da detter høye skuldre ned og vi lar oss ikke forstyrres av sosiale medier eller nyheter. Vi er der sammen i en båt, enkelt og greit. Dersom fisken biter, erfares biologien i hendene våre og spørsmål om liv og død sitter løst. «Se, den spreller, uten hode!» Disse stundene gjemmer vi på i skattekisten vår av sommerminner, og det er stunder som blir viktig næring når larmen av hverdagen møter oss igjen. 

Vi er tilbake i en ferieferdig og noe mer harmonisk versjon av oss som familie, klare for å ta fatt på ny skolestart og andre poster på hverdagsprogrammet. Når sommeren kommer igjen til neste år, er vi nok tilbake der vi startet i år, men vi lærer litt og litt for hvert år om hvordan vi lever sammen best mulig og hvordan vi skal gi litt mer slipp. 

God hverdag!