Kunsten å være i et øyeblikk

Tekst: Siri Breistein Foto: Tove K. Breistein

– Det er første gang vi er her!

Familien Danielsen står i den ovale foajeen til Bergen Kunsthall. Mor, far og to døtre. Den yngste, Bella (5), med gips opp til låret. Et uhell i slalåmbakken endte med en venstrefot i gips.

Saken fortsetter under bildet.
 

Foto: Familien Danielsen med pappa Bjørn, mamma Maiken, Mabel (9) og Bella (5) besøker Bergen Kunsthall for første gang. De kommer gjerne tilbake. 

– Vi går mye på KODE, men vi har aldri vært her før, forteller mammaen og kikker seg rundt i galleriet som er en av Norges viktigste sted for samtidskunst. Familien på fire fra Landås fant tilbudet om familieomvisning i Barn i Byen, og bestemte seg for å legge søndagsturen til den lysegrønne funkisbygningen ved Lille Lungegårdsvann.

Noen voksne kan bli litt irritert, de vil så gjerne forstå hva kunstneren har tenkt, mens barna aksepterer mer det de ser. 

Barneomvisning gir fin introduksjon 
– Hei, jeg heter Mia, og jeg er kunstner, forteller Mia Øqvist, som er dagens omviser.

– Men, kunst, hva er det for noe? Er det bare ting som henger på veggen eller?

Kunstreisen er i gang. Fem barn, tre foreldre og to besteforeldre trer inn i kunstneren Emily Wardills forunderlige, fargeløse og forvirrende verden.
Men, hvorfor kommer ikke flere?

– Vi har alltid fam­ilie­omvisningene i etter­kant av ny utstillings­åpning, en søndag i måneden. Kan­skje det er litt for sjeldent? Samtidig tror jeg at mange tenker at samtidskunst er litt skummelt, sier Mia, og anbefaler alle voksne til å bli med et barn.

– En barneomvisning er en fin introduksjon til samtids­kunsten. Barn er nysgjerrige og sanser mer enn oss voksne – og nettopp undring er viktig i møtet med samtidskunsten.

Saken fortsetter under bildet. 


Foto: – Det er det som er så fint med kunstmøte, forteller omviser Mia. – Kunsten gir oss et øyeblikk å bare være i og det kan være fint for oss alle.

– Noen voksne kan bli litt irritert, de vil så gjerne forstå hva kunstneren har tenkt, mens barna aksepterer mer det de ser. Det er det som er så deilig med å være unge, at de kan komme inn i disse rommene og bare oppleve og være i øyeblikket. Det er ikke mer komplisert enn det.

Skjorter blir til spøkelser
Store hvite utstillingsrom er fylt med levende bilder, lyder, skulpturer og malerier på veggene. Eller, stopp en halv, malerier?

– Ser dere hva kunstneren har gjort? Mia stopper foran en krøllete hvit herreskjorte på veggen. Den lille gruppen tar i bruk øynene, studerer skjorten og relieffet inngående. Ingen ser noe spesielt og Mia må avsløre: – Hun har rett og slett avstøpt en skjorte i et materiale som kalles resin, som stiver akkurat som gips.

Ella med gipset fot kikker litt ekstra på skjorten, hun kjenner materialet godt nå. Stive skjorter, flyvende skjorter, krøllete skjorter. En hvit skjorte som plutselig ligner et spøkelse. Kunstneren tar i bruk hverdagslige gjenstander, og setter dem inn i nye sammenhenger.

– Emily er inspirert av skumle filmer. Og hun mener at gjennom eventyrene møter vi mennesker som ikke alltid er så greie. Emily tenker at det gjør oss mer forberedt når vi møter dem i det virkelige liv.

Fantasiverden
I det innerste rommet i Bergen Kunsthall venter Romaine Brooks (1874–1970) tegnede univers. Tegningene er også litt eventyraktige, og snart dukker en fantasiverden opp med monstre og slanger. Her er ingen lyd og levende bilder, bare Romaines stille tegninger. Og Mias fortelling. Fortellingen om en kunstner som hadde en mamma og pappa som ikke var alltid like glade og fornøyde. Langsomt begynner tegningene å få en ny mening.

– Jeg må tisse, men jeg vil tisse etterpå, sier en av barna. Dette er for spennende til plutselig å forlate.

– Romaine tegner uten å løfte blyanten, ser dere hvor hun har begynt? spør Mia.

Barn og voksne går to skritt nærmere, studerer nøye kunstnerens linjer, før den eldste gutten, William, i følget roper: ­

– Der! Akkurat der begynte hun!


Foto: Malie Marie studerer tegningene til Romaine Brooks og oppdager plutselig en fantasiverden. 

En mammatyv 
– Nå tror jeg dere er klare for å lage eventyr, sier Mia og inviterer alle opp i andre etasje til verkstedet. Mammaen til Bella blir stående litt igjen hos Romaine. Hun er ikke helt ferdig med å følge blyantens veier, mens pappaen tar fatt på trappene med Bella i armene.

– Så fin utsikt, utbryter han når han står oppe og skuer utover byen gjennom vinduene fra 2. etasje. I verkstedet ligger store tegneark klare på gulvet. Nå får alle i oppgave å tegne i 20 sekunder – uten å løfte blyanten. Den eldste gutten tryller snart frem en sel. En annen et insekt. Etterpå venter fritegning. Tegn helt fritt i 15 sekunder, lyder oppgaven, og det går ikke mange sekundene før hvaler og hjerter dukker opp. 

Saken fortsetter under bildet. 


Foto: Tegn uten å løfte blyanten, lyder oppgaven og barna finner fort roen. 

– Du skal også! befaler Bella pappaen sin. Det tar noen sekunder før pappaen klarer å samle seg, men så dukker det opp et smil og en figur.

– Det ligner jo E.T, ler mamma.

På en klessnor som strekker seg gjennom rommet, henges eventyrfigurene opp på rekke og rad. Balla humper frem til snoren på ett ben.

– Hva har du laget, spør Mia.

– En jente­tyv, svarer Bella.

– Å, hva heter hun?

Saken fortsetter under bildet. 


Foto: Bella er klar for å vise frem sin fritegning, mens mamma (Maiken) og pappa (Bjørn) følger med. 

– Mamma! svarer Bella kontant, mens pappa ler en høy latter. Møtet med Emily og Romaines kunst har satt sine spor.

– Det er jo litt kult at vi er blitt inspirert av en ekte utstilling, sier Mia.