Wesselengens Bataljon: Mer enn bare buekorps

Tekst: Amanda Sommer Baardsen Foto: Tove K. Breistein

Selv har jeg aldri vært begeistret for verken 17. mai eller buekorps. Som barn fikk jeg migrene av forventningene, og trommingen fra buekorpsene fikk innvollene mine til å riste og velte seg i magen. Som voksen er nasjonaldagen noe jeg står i fordi jeg setter barnas glede og velvære foran mitt eget. For vår familie har buekorps stort sett vært en del av kulissene.
Men for andre er det noe helt annet.
En dag jeg var ute på gatetunet utenfor leiligheten min, løp en kollega forbi med et bredt smil. Hun var på vei for å se sønnen sin marsjere med Wesselengens Bataljon, fortalte hun, og la til: for attende vår på rad!
- Han er 22 nå, og har vært med siden han var fire! Måten hun sa det på, fikk meg til å stoppe opp litt. Gleden og entusiasmen hennes var smittsom, og jeg tenkte med meg selv at her er det noe jeg har gått glipp av. Vi avtalte å møtes på gatehjørnet med sønnen hennes for en kjapp prat om buekorps.

Trommegutt
Samuel Seim Bjørdal, som først og fremst er en fotballgutt, peker bort på moren, Renate, når jeg spør hvordan det startet. Hun ler og forteller at hun selv er oppvokst i Sandviken, og at broren hennes også gikk i buekorps.
– Han gikk med tromme på magen siden han lærte å gå.
Samuel har vært med så lenge han kan huske. Onklene hans gikk i buekorps før ham, og som liten så han opp til dem. For ham handler det først og fremst om stolthet.
– Det er en egen greie. En spesiell greie, sier han, men avviser tanken om at det handler om forventningspress fra generasjonene før ham.
– Det er jo ikke for alle. Broren min sluttet etter bare noen få år.
Han sier det enkelt, uten behov for å forsvare tradisjonen. Samtidig innrømmer han at han allerede ser for seg at egne barn en dag skal gå i Wesselengen.
– Ellers vet de jo ikke hva de går glipp av, sier han.

Fellesskap
I dag snakker Samuel om buekorps på en måte som ikke helt matcher fordommene jeg sitter med selv. Spesielt på 17. mai. Han har vært på champagnefrokost med venner én gang etter at han ble myndig. Det ble ikke en vane.
– Nå velger jeg buekorps hver gang.
Dagen før har han deltatt på stiftelsesdag sammen med gamlekarene – de som for lengst har sluttet, men som fortsatt møter opp.
– Når skal du slutte da? spør jeg.
Han svarer uten å nøle:
– Jeg slutter ikke før jeg blir kastet ut.

Det er ikke nødvendigvis selve marsjeringen som betyr mest. Det Samuel trekker frem igjen og igjen, er fellesskapet.
– Man blir ordentlig gode venner på tvers av alder, sier han.
De drar på turer, på leir og finner på ting sammen utenom marsjeringen også. Renate beskriver et miljø der terskelen for å være med er lav.
– Det er plass til absolutt alle barn, sier hun.
Samuel kjenner det også fra innsiden. Han husker hvordan det var å bli tatt imot som fireåring, og hvor naturlig det føltes å bli værende.

Uvitenhet
Samtidig liker han å møte folk som meg – folk som først og fremst forbinder buekorps med støy og stramme uniformer.
– Det er jo ekstra gøy, sier han, og smiler.
– Spesielt hvis jeg klarer å omvende dem.
Det morsomste er å snakke med folk som ikke helt forstår hva buekorps egentlig er. For Samuel er det vanskelig å forestille seg Bergen uten.
– Det ville ikke vært det samme i det hele tatt, sier han, og sammenligner buekorps med SK Brann.
– Det er en stor del av identiteten til byen. Lidenskapen er mye den samme.
Han forteller om når bataljonen marsjerte på Brann Stadion 16. mai: om stemningen, lydene og følelsen av å være en del av noe større enn seg selv.
– Det blir elektrisk. Og litt rørende også.
Likevel tror han det er flere som misliker buekorps enn folk som liker dem.
– På grunn av uvitenhet, egentlig.
Han tror også det er vanskeligere å rekruttere barn i dag enn før.
– Barn er mer inne nå. De er underholdt der de er. De er ikke ute på samme måte og leter etter ting å finne på.
Vi er enige om at det egentlig er litt trist.

Damegarden
Wesselengens Bataljon trener én dag i uken og marsjerer hver søndag frem mot 17. mai. På høsten og vinteren handler mye om å ta imot nye medlemmer – noen kommer via flyers, andre via foreldre som oppsøker miljøet.
– Damegarden lager mat til oss hver søndag, sier Samuel og smiler.
– Det er oss mødre, tanter og bestemødre, forklarer Renate. Vi fikser uniformene og sørger for at alt er som det skal, og så bytter vi på å lage mat. Hun sier det med stjerner i øynene, og det er lett å se at dette betyr mye mer enn bare praktisk arbeid.
Det er tydelig at buekorpset ikke bare er en aktivitet, men et miljø som går på tvers av alder og roller. Et sted hvor fireåringer blir tatt imot, og hvor voksne menn fortsatt møter opp lenge etter at de egentlig er ferdige.
Det er vanskelig å gå derfra uten å tenke at dette er noe flere burde kjenne til – et fellesskap som fortsatt holder stand i en tid der stadig færre ting varer lenge.
Hadde sønnen min fortsatt vært liten, ville jeg sendt ham bort til Samuel og Wesselengens Bataljon, og visst at han ville møtt et fellesskap der han fikk høre til.