Vi møtes i latteren

Tekst: Anders Skogrand
Foto: Tove Breistein

– Barna stormet scenen. Det var som om de ville spise opp skuespillerne, finne ut om de kunne snakke, og de begynte å ta på pappen. Vi tok ikke med oss pappen hjem en gang. Den står igjen der oppe!
En tidligere Black Metal Artist og en eks grandprixstjerne har ramlet inn døren til Barn i Byens kontor. Arild Brakstad og Stig van Eijk har lang fartstid fra barneteaterscenen i byen, og sammen med tre gode teaterkompiser har de dannet byens nyeste teaterkompani Pappskallene. Deres første forestilling, «Mobilen», hadde premiere på tampen av fjoråret, og de er klare for mer!

Ikke bare tøys og tull
– Forestillingen handler om tre apekatter som leker godt sammen helt til de finner en mobitelefon og vennskapet blir satt på prøve. sier Arild som er stykkets regissør.
– Dette er ikke en pekefinger. Mer en refleksjon. Mobiltelefonen kan like mye være i veien som den kan være til hjelp, mener Stig. For de av leserne som tenker at dette høres ut som seriøse greier så kan de to forsikre at dette er en latterforestilling.
– Det er jo ingen dialog! sier Arild og ler. Stig ler også.
– Det er bare apelyder hele tiden. Bare lyder og bevegelser. Lett forståelig. Tull og tøys. Det har vi holdt oss til. Begge mener at latter er viktig.
– Latter gjør at du kan forholde deg til verden. Om du ikke kan le av ting som foregår i verden så hva skal du da gjøre? spør Arild.
– Det går jo mest på bekostning av oss som er på scenen, sier Stig.
– Vi ler av vår oppførsel, sier Arild, som regisserer det hele.
- Dette er en kommentar til oss mennesker. Vi er blitt aper igjen. Vi lønnes med bananer inni mobilen. Så derfor er vi blitt aper igjen. Og det er egentlig poenget vårt. At vi får dem til å le av oss selv i steden for å moralisere. Vi møtes i latteren.

Papp til inspirasjon 
Alle kulisser og rekvisitter i forestillingen er laget av papp.
– Vi ønsket at det skulle være bærekraftig, sier Stig. Det som folk ellers kaster i bosset. Det kan vi lage kulisser av, eller rekvisitter, eller kostymer.
Vi begynte å jobbe med papp, skjære i papp, fortsetter Arild: Så tenkte vi: Wow! Så kom Sigurd (Mostrøm) opp med ordet Pappskallene, også begynte vi bare å le. 
– Når vi ler alle sammen, vet vi at vi har en god ide.
– Det som også er gøy, er at når ungene ser denne forestillingen så ser de hvordan teater lages, sier Stig. Vi legger ikke skjul på noe. Ungene ser på pappen og tenker: oj, nå kan jeg gå hjem og lage en forestilling av en pappkartong!
De to pappskallene er begge ivrig opptatt av at teater skal være tilgjengelig for alle. At alle kan drive med teater, leke på gulvet og komme på ideer. 
– Det trenger ikke å være gode ideer. Igjen, bare denne leken, sier Stig. Det handler ikke om at vi skal bli verdens beste. Det handler om at vi skal ha det gøy sammen.

Publikum deltar
– Vi er ikke så veldig nøye på om de ser hva som skjer, sier Arild. Fordi da tror jeg det blir enda mer magisk. At vi ikke bruker så mye energi på å lage det så hemmelig, men at de får innblikk i hvordan teater lages.
– Mens vi kommer inn på scenen må vi brette ut pappen så det blir en hest, sier Stig. Det synes barna er gøy.  Og ting skjer underveis. Plutselig knekker et pappsverd vi har med, eller en bil vi har med kjører ikke som den skal kjøre. Da er publikum med og nesten former litt forestillingen med meninger og skriker «der er det!»
Arild sier han elsker det når han hører at det knaker i benken eller hører ungene kommenterer eller ler eller peker .
– Med en gang de hører barna ler så er denne gjengen så dyktige. Du ser at de tar det inn i spillet sitt.
– Vi vet hvilke knapper vi skal trykke på, sier Stig. Skal vi få en latter ut i salen så vet vi hva som skal til. Det kan være bare et uttrykk i fjeset eller en bevegelse, så får du en latter. Overdrivelse er aldri feil.

Pappskallene er bare en telefon unna
På byens scener er det de store klassikerne som lokker publikum. Arild forsikrer at det snart er Pappskallenes tur.
– Vi kan spille om en uke om vi får en telefon. Tror det er ideen vår. Vi kommer med pappen vår som tar 2 kvm. Det er det det er. Vi er litt sånn geriljateater. Vi kan spille det på Torgallmenningen, på en skole, på et kulturhus eller i et borettslag.  Vi kan dukke opp. Så lenge det er vindstille. Vi kan spille der det er tilbud fra før av men vi skal også spille der det ikke er det, ute i bydelene. Torgdager osv. Alle de må ta kontakt med oss. Hører dere det?!