Fra fisketur til finnerlønn med Eventyreren Hans

Tekst: Elise Rondestveit
Foto: Lars Grønås Drange

I månedsvis har vi pustet og åndet fisking, sammen med, og for Hans. Hele familien har lest bøker, sett stadig mer avanserte videoer om fiskemetoder på youtube, fisket fra båt, fisket fra forblåste skjær og fra bryggekanter. Vi har satt garn, liner og krabbeteine. Jeg trodde vi hadde rundet det spillet, i alle fall i aldersbestemt klasse. Men lite visste jeg om eventyret som skulle utfolde seg.

I forlengelsen av den evige drømmen om den store fisken på kroken, blir ideen om å få gull på kroken født. Eller rettere sagt, gjenfødt. Vi leter alltid etter skatter og kan finne verdier i hver minste ting. Men fisken i seg selv er ikke lenger skatt nok. Som en naturlig reaksjon på at en aktivitet begynner å utgå på dato, så begynner man å hacke, eller avansere potensialet.

Jeg er usikker på hvor ideen kom fra, men på et eller annet tidspunkt har jeg gått hen og kjøpt en kraftig magnet. Hensikten var å drive magnetfiske, helt på impuls, men magneten har ligget i esken noen år allerede.

Entusiasmen er stor når en ny hobby utforskes.

Hvorfor magnetfiske, tenker du ­kanskje
Det er utvilsomt sammenlignbart med metalldetektorsøk. Nysgjerrigheten om levd liv, om arv og om hvem vi var og er, trekker oss mot søken etter bevis på enten det ene eller det andre. En fascinasjon for hva en fikk til under helt andre omstendigheter er kanskje det som har trukket mest i meg. Og disse svarene kan vel ligge i vann som på land?

Vel, svaret er nødvendigvis ikke så filosofisk. Snarere at det var billigere med en kraftig magnet enn med en metalldetektor. Og ikke minst en måte å sno seg rundt alle lovene og reglene rundt metalldetektorer, som jeg brått oppdaget under et raskt søk på nett. Med 7-åringens voksende interesse for eventyr både ved og på sjøen, kom jeg plutselig på magneten jeg hadde kjøpt. Selvfølgelig måtte han prøve dette. Hans tente på alle plugger med en gang, og nå er det et vanlig syn på Kleppestø kai hver helg: hele familien som haler og drar i en handlevogn eller to.

Skattejakt
Hans syns alt er skatter. Det er en enorm spenning knyttet til å ikke bare dra opp en gjenstand, men å føle seg frem og gjette hva det kan være. Foreløpig har Hans fisket opp en bysykkel, handlevogner, et magasin-stativ, et par jernstenger, og diverse andre metaller. Men det aller kuleste var da Hans plutselig ropte at han kunne se en iPhone på bunnen. Jada, tenkte vi vel alle. Men visst jammen, der ligger det en iphone. Etter mye tålmodighet og presisjon til å rive av seg håret – kommer telefonen opp. Hans jubler! Og vi andre tenker bare «typisk Hans». Ja, for det er det. Nysgjerrigheten og eventyrlysten hans har ført oss inn i de rareste situasjoner.

Fint med hjelp fra storesøster når en bysykkel skal dras på land.

Finnerlønn
Vi tar med telefonen hjem, tørker den og setter den på lading. Vi aner ikke hvor lenge den har lagt der, om den er helt ødelagt eller helt i orden. Så lyser den og går på. Vi finner eier via «nødinformasjon»-funksjonen og noen dager senere kommer damen som for en uke siden mistet telefonen sin og henter den hos oss. Hans får 200 kr i finnerlønn.

Til min forbauselse og enorme stolthet foreslår Hans at han skal bruke finnerlønnen på å betale for kastingen av skrotet han har fisket opp hos BIR. På miljøstasjonen med handlevogner og annet skrot, forteller Hans historien om magnetfiskingen sin og de ansatte sier at han skal slippe å betale. Ikke nok med det, Bysykkel sender han også 3 gavekort på boller hos Godt Brød og kommer og henter sykkelen vi svettet for å dra opp. De kunne gjenbruke deler av den!

Tilhengeren kommer ofte godt med for å frakte skatt og skrot.