Klassiker i ny drakt - Boktips

Anmeldt av: Heidi Bøhagen

Spis ikke meg, vent til broren min kommer! Det er mantraet i De tre bukkene Bruse, og det er et effektivt grep. Hva kommer NÅ? Leserne drives gjennom fortellingen ettersom premien vokser. Det er også et kjent grep fra flere kjente barnebøker. Tenk bare på monstersuksessen Gruffalo. Hvor mange versjoner av den historien har du i ditt hjem? Selv har jeg både pappboken, popp-opp og én med en påsydd hånddukke. Og når suksessillustratøren Jon Klassen, i samspill med forfatter Mac Barnett, plukker opp suksessoppskriften De tre bukkene Bruse, er det vel garantert suksess?

Likevel var min første tanke da jeg hørte at Mangschou forlag skulle utgi en versjon av det norske folkeeventyret, at det kunne bli vanskelig å konkurrere i det norske markedet. Ikke bare fordi barna kjenner eventyret så godt fra Asbjørnsen og Moe, men fordi vi allerede har Bjørn F. Rørvik og Gry Moursunds svært sjarmerende bøker om de tre bukkebrødrene. Her drar de både på badeland, begynner på skolen og reiser til Syden. Men i denne tolkningen skal vi altså tilbake til røttene.

På omslaget stirrer et sultent troll på leseren fra under broen. Han har bestikk i hendene, og over ham står en liten geitebukk. Alt i Klassens kjente strek og estetikk, med mørke og duse grå og bruntoner. Innsiden av permene er illevarslende dekorert med hodeskaller og andre skjelettbiter som stikker opp av en våt sump.


Noe av det første man legger merke til under høytlesningen er at det sultne trollet snakker på rim.

Så gøy! Hør her:
Jeg elsker geit! La meg nevne i fleng.
Rykende, boblende geitegrateng.
Og kokt geit og røkt geit, en geitebuffé.
Kanskje geit smurt på brød? Eller geit i gelé!
Lag en enkel salat med geit, minus salaten.
En liten dæsj geit gir en fin spiss på maten.
Med geit på menyen går jeg aldri lei.
Så nå, lille geit. Ja, nå spiser jeg deg!
- Mac Barnett, De tre bukkene Bruse, s. 12

Var det noen som nevnte Gruffalo…? I De tre bukkene Bruse får tungen krølle og kose seg med matrim og matretter som «geitebernaise» og «geitegrynsgrøt». Her er det på plass å gi et nikk til både gjenforteller Mac Barnett og oversetter Vibeke Saugestad. Teksten skriker etter høytlesning.

Vi vet jo hvordan det går. Men et interessant estetisk grep som gjør denne versjonen til Klassens egen, er dimensjonene på geitebukkene. Når den største bukken gjør sin entre er den helt sinnsykt stor. De leserne som frem til nå har vært på lag med geitebukkene må revurdere sin innstilling, for dette er rått parti. Trollet er plutselig en liten tass, og både geit og foss er så veldig veldig store. Denne versjonen av den klassiske De tre bukkene Bruse er nok et bevis på at gode historier aldri blir uttømt.