Å snakke med barn om krig

Tekst: Lasse Totland  Foto: Embla Ryan og Tove K. Breistein

Hvordan kan vi voksne hjelpe barna med å forstå hva som skjer og samtidig hjelpe dem til å bearbeide det de er redde for? Kan kunnskap om vår egen krigshistorie øke forståelsen for det som skjer i Ukraina, og dermed skape empati for dem som er rammet av krigen? 

Nære historier
Da jeg selv var barn husker jeg farmor fortelle flere historier fra andre verdenskrig. En av historiene var om da hun smuglet illegale motstands-aviser i sjøstøvlene sine og ble stoppet av tyske soldater. Hun ble livredd da de kroppsvisiterte henne, men heldigvis fant de ikke avisene. Hadde de gjort det ville hun blitt fengslet.

Vanlige folk bidro med sitt i motstandskampen. Ved Førdefjorden, i Sunnfjord, drev min mormors to brødre sagbruk. De hadde fått i oppdrag å gjemme unna våpen og ammunisjon som ble smuglet fra England med Shetlandsgjengen. Våpnene ble skjult under en haug med sagflis på sagbruket. Samme dag kom en lokal nazist roende for å kjøpe sagflis av dem. Brødrene fikk panikk. Hadde han mistanke? Visste han noe? På finurlig vis klarte de å fylle sekkene med sagflis uten at nazisten oppdaget våpnene. Dagen etter ble våpnene flyttet til en hule på fjellet. 

Foto: Det er laget små modeller av flytypene som var stasjonert på Herdla. 

Hvem skal fortelle dagens barn om den gang det var krig i Norge?
Ifølge Redd Barna bør voksne i større grad snakke med barn om krig og konflikter når disse eksponeres i media, fordi dette vil gjøre dem tryggere. Krig og konflikt kan være komplisert og vanskelig for oss å forklare, og det er lov å si til barna at vi heller ikke forstår alt. Samtidig er det få av dagens barn som har besteforeldre eller oldeforeldre som kan fortelle personlige øyevitne-historier om den gang tyskerne invaderte landet vårt. Men, i Bergen og omegn har vi flere muséer som formidler lokale hverdagshistorier og heltehistorier fra andre verdenskrig. Kan disse historiene hjelpe oss i dag, til å forklare krigen i Ukraina for barna våre, og få dem til å forstå hvor heldige vi er som bor i et fritt land? Og kanskje fremkalle empati og medfølelse for dem som nå må rømme landet sitt. Vi har besøkt to av muséene.

Herdla fort
Helt ytterst på Askøy, ca. 45 minutter fra Bergen sentrum, finner vi Herdla museum – der det under andre verdenskrig var base for tyske jagerfly. Våren 1940 nødlandet et tysk bombefly midt i kornåkrene på Herdla. Bare uker senere startet tyskerne arbeidet med å bygge en flyplass der, og etter hvert også et torpedobatteri. 
I februar 1945 var flyene fra Herdla involvert i krigens hardeste luftslag i Norge, da de kom i kamp mot allierte fly i Førdefjorden. Dette skjedde like ved sagbruket til mormors brødre. På bare 15 minutter ble ti allierte og fire tyske fly skutt ned, og et tysk fly havarerte på vei tilbake til Herdla. 
Herdlas historie blir presentert ved hjelp av bilder, korte tekster, gjenstander og små modeller av flyene som var stasjonert der. Men, hovedattraksjonen på muséet er nok Gul-16 – et av de tyske jagerflyene fra Herdlabasen, som styrtet i sjøen i 1943. I 2006 ble flyet hevet fra havets bunn og kan nå sees i en egen hangar på muséet.


Foto: Gul-16 står utstilt i en egen hall inne på Herdla fort. Det er en Focke Wulf 190, som er et av de mest legendariske jagerflyene fra andre verdensskrig. 

Formidling til barn
Muséet har ikke et eget formidlingsprogram for barn på barnetrinnet, men både barneskolebarn og barnehagebarn besøker muséet jevnlig. 
– Vi hjelper barna med å plassere krigen i tid ved å vise til beste- og oldeforeldrene deres, sier avdelingsleder ved Herdla museum, Gunnar Furre. – Deretter snakker vi om det som skjedde i Norge og på Herdla; om tyskerne som kom og bygde flyplass og om alle de som bodde på øyen som måtte reise fra hjemmene sine og ikke kunne komme tilbake før etter fem år, sier han. – Vi pleier også å spørre om de vet om det er krig noen plass i dag og snakke litt rundt dette. Nå som det er krig i Ukraina vil vi gi dette punktet enda større plass, avslutter Furre.

Drama fra vikingtiden
Helt tilbake i vikingtiden var Herdla sentrum for flere dramatiske hendelser. En gang på 900-tallet var Egil Skallagrimsson på hevntokt mot Kong Eirik Blodøks. Han gikk i land på kongsgårdene, som var på Ask og Herdla den gangen, og herjet og drepte. På veien drepte han også kongesønnen Ragnvald, før han rømte til Island. Mer om dette kan du også få med deg på Herdla museum.

Telavåg
Den lille bygden Telavåg, på Askøys naboøy Sotra, var offer for den største terrorhandlingen i Norge under andre verdenskrig. På Nordsjøfartmuséet får du se og høre øyevitneskildringer til de dramatiske hendelsene som rammet folket der ute.

Foto: Pernille (9) viser hvor de dramatiske hendelsene i Telavåg fant sted og hvor familien hennes kommer fra.

Flukt fra Norge
Tusenvis av nordmenn flyktet i fiskebåter fra små bygder langs norskekysten via Shetland til England. Mange av dem reiste over Nordsjøen for å verve seg i de allierte styrkene. På vei tilbake smuglet fiskebåtene våpen, ammunisjon tilbake til motstandsbevegelsen, samt soldater og agenter som var spesialtrent til å drive etterretning og sabotasje. Etter hvert ble det opprettet en militærenhet – Shetlandsgjengen – som gjennomførte disse turene. En av dem som er mest kjent fra denne overfarten er skipper Leif Andreas Larsen, også kalt Shetlands-Larsen. Han gjennomførte 52 turer over Nordsjøen. På muséet henger noen av Larsens uniformer, våpen og medaljer han mottok for sin innsats. 

På Nordsjøfartmuséet kan du bl.a. se uniformer og medaljer etter Shaetlands-Larsen. Foto: Silje Katrine Robinson/Nordsjøfartmuseet. 

Skuddene i Telavåg
Tyskerne innførte dødsstraff for å krysse Nordsjøen, så det var mange som risikerte livet i kampen for et fritt land. 
Fra Telavåg ble mye av Nordsjøfart-trafikken planlagt fra hjemmet til Martha og Lauritz Telle. De gav også husly til flyktninger som skulle til Shetland og England og agenter som kom den andre veien.
Man kunne aldri vite hvem man kunne stole på. Derfor var det en fordel at så få som mulig visste hva som foregikk. Barbara Melkevik sa det fint; «Dei sa dei skulle på fiske, men vi såg aldri noko fisk». Hun var gift med Arne Melkevik fra Shetlandsgjengen.
Men, familien Telle ble allikevel angitt for sine aktiviteter. Våren 1942 fikk Gestapo, det hemmelige tyske politiet, tips om dette og aksjonerte mot familien i Telavåg. I huset til Telle gjemte det seg to norske Linge-agenter, og da Gestapo kom for å arrestere dem, oppstod det en skuddveksling der bl.a. Gestapo-sjefen i Bergen ble drept. Dette fikk store konsekvenser for folket i den lille bygden.

«Dei sa dei skulle på fiske, men vi såg aldri noko fisk» Barbara Melkevik. Hun var gift med Arne Melkevik fra Shetlandsgjengen.

Terror og fangenskap
Som straff for den organiserte Nordsjøtrafikken og drapet på Gestapo-sjefen ble hele Telavåg jevnet med jorden. Alle husene ble brent ned eller sprengt i stykker og hele befolkningen på 450 personer ble sendt i tysk fangenskap. Gutter og menn mellom 16 og 60 ble sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland, mens kvinner, barn og eldre ble plassert på Storetveit skole og deretter på Framnes ungdomsskole i Hardanger. 
Barn over seks år ble skilt fra mødrene sine og ble værende på Storetveit. Tyskerne planla å sende dem på barnehjem som foreldreløse. På muséet kan du få med deg den utrolige historien om hvordan legen Konrad Birkhaug på spektakulært vis reddet barna fra å bli sendt bort. Han infiserte immune barn med difteribakterier og sa at det hadde oppstått et difteriutbrudd. Tyskerne, som ikke var vaksinerte mot denne sykdommen trakk seg unne og ville ikke å ha mer med disse barna å gjøre. Dette førte dem sammen med mødrene sine igjen.

I konsentrasjonsleiren Sachsenhausen ble mennene fratatt alt og barbert på hele kroppen. Fra nå av var identiteten kun et fangenummer og en rød trekant som indikerte at de var politiske fanger. De fikk utdelt tynne fangeklær og fikk lite mat. Fra leiren skrev Simon Øvertveit brev til sin kone at han ville bli glad om hun kunne sende ham et par bukseseler. Han var blitt så tynn at beltet ikke lenger gjorde nytten, men det kunne han ikke si, for da ville brevet blitt stoppet i sensuren. 31 av mennene fra Telavåg døde i konsentrasjonsleir, mens Lars Telle, sønnen til Martha og Lauritz ble dømt til døden og henrettet av tyskerne. 


Identiteten på fangene i Sachsenhausen var et fangenummer. Hans Thomassen Telle var fange nummer 42511. Foto: Lasse Totland.

Etterkommerne
– Formidlingen på muséet har som mål å øke barns forståelse av krigshistorien, og å bringe hendelser og mennesker tettere på, sier museumspedagog Joakim Gausland ved Nordsjøfartmuséet. – Altså hjelpe dem å finne temaer, hendelser, situasjoner og personer som de kan relatere seg til. For eksempel var det mange barn fra Telavåg som måtte leve i fangenskap, og som måtte oppleve dødsfall og lidelse i familien. Samtidig var de yngste som reiste på egenhånd over til England for å verve seg til militæret bare 15 år. Vi forsøker å utfordre barna til å sette seg selv i deres sko, og fundere over hvordan krigen påvirket disse barnas kontroll over eget liv, forteller han.
Samme dag som vi er på Nordsjøfartmuséet er 2. og 3. trinn ved Spildepollen skule på besøk. I forbindelse med at det er 80 år siden disse hendelsene fant sted i Telavåg får alle elevene ved den lokale skolen undervisning i hva som skjedde den gangen, samt et besøk på Nordsjøfartmuséet. 

– Det er litt forskjellig hvordan vi formidler dette på de ulike trinnene. I 2. trinn legger vi vekt på det som skjedde de dagene i Telavåg. Parallellene mellom Telavåg-tragedien og Ukraina er mennesker på flukt, sier lærer Sissel Wiberg til Barn i Byen.
Flere av barna vi møter denne dagen er direkte etterkommere fra de som overlevde tragedien i 1942. Vi møter Pernille (9), som er tippoldebarnet til Martha og Lauritz Telle. Fra terrassen utenfor muséet viser hun oss hvor familien hennes bodde den gang og i dag. Herfra er det god utsikt over bygden Telavåg. Evander (7) forteller at familien måtte bygge opp igjen husene etter at Telavåg ble lagt i ruiner.

Ta hensyn til barnas alder
Før elevene får se de to hovedutstillingene på muséet, skal de se en film med øyenvitneskildringer fra hendelsene i Telavåg. Før filmen begynner spør museumspedagog Gausland om elevene vet hva som skjedde her under andre verdenskrig. 10 armer strekkes i været. – Var det krig i hele verden? spør en jente. – Det var til og med krig der mormor bor, kommer det kontant fra Evander. Og mormor bor i Telavåg.

«Det var til og med krig der mormor bor» Evander (7), elev ved Spildepollen skule og ekte Telavåg-gutt

Filmen som blir vist er basert på intervjuer av lokale personer som opplevde det som skjedde på Telavåg og senere i fangenskap. Den passer nok best for større barn og voksne. 
– Jo yngre barna er, jo mer utfordrende er det å forklare krig. Spørsmålene de små barna har er gjerne helt grunnleggende, og vitner ofte om en sterk rettferdighetssans, sier Gausland. – Museet er utformet slik at vi har tenkt at barn i ungdomsskolealder og oppover skal kunne orientere seg på egenhånd, og forstå det meste av det som formidles. Men i realiteten opplever jeg at langt yngre barn helt fint klarer å ta til seg formidling som ikke er spesielt tilpasset barn, hevder han.

– Mange barn er godt orientert om krigen i Ukraina, og ganske raskt begynner de å relatere det de ser her på museet til dagens virkelighet. Da handler det gjerne om å identifisere en del likheter og forskjeller mellom krig da og nå, avslutter Joakim Gausland.