Grøssende bra!

Musikaljentene vant pris i fjor, og dro til West End for å la seg inspirere. Nå smeller de til med «Marerittet», sin andre musikal. Dansen, sangene, storyen og de 15 unge skuespillerne som rett og slett gnistrer på scenen, gir oss West End på Cornerteateret! Det er bare ufattelig profft, og vi er imponert over at fire ungdommer har en sånn teft for å skape en helstøpt musikal.

Johanne, 12 år og sint og ulykkelig, er fosterbarnet som aldri finner et hjem. Marerittene herjer om natten, og en natt føres hun til marerittenes slott, der barn som ingen vil ha har funnet sitt fristed. Eller er det det er? Slottets hersker, herlig spilt av Jan Neal Holden, lager marionettfigurer og fanger barna. I slottet kan barna gjøre akkurat som de har lyst, men prisen er at de for alltid vil glemme hvem de egentlig var.

Helt fra starten skapes en spooky, skummel stemning. Drømmeflykterne, de ville uregjerlige barna i Marerittets slott, kunne vært hentet fra en Roald Dahl historie. En vill gutt som bare hyler og slår, en jente som har sluttet å snakke etter at hun har opplevd fæle ting, og ikke minst det lille sjarmtrollet som ble drevet så hardt av sine foreldre at hun hele tiden fikk blodsmak i munnen. Nå vil hun bare drikke blod.

Det er zombi og horror-aktig, hele tiden spilt med voldsom innlevelse. Denne gjengen barn og ungdommer tror på sine karakterer, og i hver grimase, krokete fingre og tomme blikk er de i sin karakter. Og når musikken begynner å dundre, og hele gjengen danser som de aldri skulle ha gjort noe annet, og det etterpå kommer stille såre øyeblikk av lengsel, så tror vi på deres univers. 

Historien er godt fortalt. Jørn Lavold sin fengende musikk og de mange energifylte dansenumre, drar oss med i trampeklapp og jubel. Samtidig vil Musikaljentene noe mer. Bak all horror og herlige grøss, ligger fortellingen om å ta vare på de som er «vanskelige barn». Alle trenger å få høre til.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Foto: Janneche Strønen

Vår junioranmelder Sophie (9 år) var fra seg av begeistring etter at stykket var ferdig:

 – Det var fantastisk, spooky og Halloween-aktig. Det var magisk som en vakker drøm, men også som et mareritt. 

– Jeg var spesielt imponert over hun som spilte den blodglade jenta, hun var veldig inne i rollen, utrolig god til å spille gal, så jeg nesten begynte å lure på om hun var sprø.

– Jeg liket veldig godt at det nesten bare var barn og ungdommer som spilte. 

– Jeg likte at de bare brukte en scene, og at det ikke var pause. Det gjorde alt veldig ekte, som om vi var der.  Det var stilig med marionettfigurene.

Tips: Lurt å ta med ørepropper, det ble ganske høy musikk innimellom!

– Dette er et stykke for de som er klar for det skumle, som virkelig liker Halloween, og ikke er lettskremt.  Stykket får meg til å tenke på de som ikke har det så bra. De er kanskje også et stykke for de litt ulykkelige. Det gir håp, de er ikke alene.