En datters bekjennelse

Tekst: Irene Kinunda Afriyie Illustrasjon: Nhu Diep

Å møte gamle bekjente er kanskje det beste som kan skje når man trenger å reflektere over hvem man en gang var og hvem man har blitt. Og det var nettopp det som skjedde da en gammel kjenning fant meg på Instagram.

Siste gang han så meg, var jeg 16 år – og vi var begge på vei til Norge som kvoteflyktninger. Jeg husker meg selv som skamløs rundt den alderen, og ville ofte stille de dummeste spørsmålene. Vi har ikke hatt kontakt siden. Da han snublet over min Instagramkonto ble han utrolig glad. Han begynte å følge meg og sendte en melding om hvor kjekt det var å se meg igjen. Jeg syntes det samme, fordi han fikk meg til å huske hvem jeg var som ungjente og tenke over kvinnen som jeg har blitt: en kvinne jeg faktisk liker ganske godt.

«Da jeg var liten, kunne jeg og min mor ikke vært mer ulike»

Jeg fortalte ham at jeg hadde vokst siden sist, og at jeg var blitt klokere. Han svarte at det kunne han se, for han hadde gått gjennom alle bildene mine og var stolt av alt jeg hadde fått til. Men han lurte bare på én ting, og det var hvorfor gikk jeg så mye med afrikanske klær? «Er det et statement eller er du bare ikke helt integrert ennå?» Jeg svarte at det var fordi jeg likte det. Da spurte han igjen: «Hvorfor liker du det?» Jeg svarte at jeg ikke visste, men kanskje det var fordi min mor heter Kitenge. Han lo siden han trodde at jeg bare tullet.

Kitenge er et helt vanlig kongolesisk navn, mange heter det. Min mor heter Kitenge Maman Irene. Jeg vet ikke hva navnet betyr, men i mange andre land i Øst-Afrika er Kitenge et navn på afrikanske klær.

Da jeg var liten, kunne jeg og min mor ikke vært mer ulike. Min mor var vakker, elegant, feminin, velrespektert og godt likt. Hun var også motebevisst. Jeg kan huske at på den tiden så var det «six bouton», «deux» eller «trois pagne» som gjaldt (red. seks knapper, to-eller tre omsvøp med tekstil).

Jeg så ut som en gutt da jeg var liten. Jeg gråt og gråt hver gang min mor prøvde å fikse håret mitt. Til slutt måtte jeg bare klippe håret kort. Min mors favorittfarge var hvit, så alle mine fine søndagsklær var ofte hvite. Dette resulterte i mange krangler mellom meg og min mor fordi jeg alltid var skitten. Jeg var veldig guttete og helt motsatt av mamma. Men flaks for meg, så hadde jeg alltid mine besteforeldre og min far på min side slik at hun alltid tapte og jeg ofte fikk det som jeg ville.

Jeg innser nå at jo eldre jeg blir, jo mer lik min mor blir jeg. Likevel blir jeg sjokkert hver gang jeg gjør denne oppdagelsen. Hva skjedde?

Jeg har hele tiden sagt at jeg aldri skal bli som henne. Dette var fordi hun alltid var flink til å kjøpe altfor store kjoler til meg. Jeg hatet det og klaget hver gang. Hennes svar var alltid det samme: «Du skal vokse i den». Det var det verste jeg kunne høre. Så derfor bestemte jeg for at når jeg fikk egne barn, ville jeg aldri gjøre noe sånt mot dem. Aldri!

Jeg er ikke så ofte fin på håret eller har velstelte negler, slik som hun hadde. Jeg skylder på bergensværet. 

Nå lever jeg i framtiden og har fått to barn, Ian og Ivin. Og det er nå jeg plutselig oppdager at jeg er blitt min mor. Jeg kjøper veldig lite til lillebror siden han arver alt fra storebror. Og jeg kjøper aldri klær i hans størrelse. Han er fem år og den minste størrelsen jeg kjøper til ham er klær til barn som er seks år, men som oftest syv og åtte år. Jeg gjør akkurat det samme som min mor gjorde. Hva skjedde?

Jeg er ikke like motebevisst som min mor. De fleste klærne jeg har er det mannen min som har kjøpt til meg, eller så har jeg fått dem i gave fra venner. Jeg tror jeg liker klær og mote, men jeg er lat og prioriterer annerledes. Jeg er ikke så ofte fin på håret eller har velstelte negler, slik som hun hadde. Jeg skylder på bergensværet. Men jeg har blitt som henne når det gjelder afrikansk klær. Min mor gikk aldri i bukser og vanlige klær fordi hun syntes de hverken var fine eller behagelige. Derfor gikk hun alltid med afrikanske klær.

Jeg har gått i afrikanske klær gjennom hele livet. Nå som jeg er voksen vil jeg se skikkelig bra ut, og da går tankene mine automatisk til afrikansk klær. Det er ingen statement, jeg er bare min mors datter.

FAKTA:

Irene Kinunda Afriyie er en allsidig kunstner og samfunnsdebattant. Hun er en viktig profil i mangfoldskonseptet Fargespill, og var blant annet solist på Nobelkonserten i 2018. Hun har hatt en rekke opptredener i TV og radio. Irene er opprinnelig fra Kongo, men bor i Bergen med sin mann og sine to gutter.

Møt Irene Kinunda Afriyie på Litteraturhuset i Bergen. Den 6. november kl. 12–13 kommer hun med all verdens eventyr fra Kongo. Gratis. Påmelding.