Klassikerne er best når de kjennes brennaktuelle, og det lykkes heldigvis DNS med å gjøre Barna fra Frostmofjellet. Stykket er basert på en svensk barnebok og en ikonisk filmatisering av denne fra 1945: Barnen från Frostmofjället. 

Anmeldt av Heidi Bøhagen 

Barna fra Frostmofjellet er en søskenflokk på fem som må legge ut på vandring etter nye hjem når moren deres dør. Med seg har de sin høyt skattede geit Gullspira, som i teaterstykket på DNS tolkes strålende av skuespiller Kjersti Elvik. De små, geitete tiksene og rykkene som gjennomgående preger kroppsspråket, minner oss alle om at dette faktisk er en geit, selv om den både snakker og synger. Barna ler av den rare geita, og det er tiltrengt, siden stykket forøvrig er nokså dystert. 

Foreldreløse, kalde og sultne må søskenflokken forsere en rekke utfordringer på vei gjennom fjellene: ulv, frost og mennesker med onde hensikter. Det er også vondt når de møter snille mennesker, for da åpner det seg gjerne en anledning for husly til ett av barna, mens resten må ta farvel og vandre videre. Dessuten har de hele veien fattigforsørgerkomitéen i hælene, to skumle menn fra kommunen som vil splitte søskenflokken opp og selge dem til nye familier. 

Saken fortsetter under bildet. 

Mine barn på fem og syv år koste seg med både action, humor og sang, men mye av alvoret gikk nok over hodet på de to. Som voksen er det lett å la tankene gå til historier man har hørt om barnevandringene i Norge, knapt 150 år tilbake i tid. Dessuten dagens barnevandrere: mindreårige asylsøkere og barn som legger ut på en farlig ferd i håp om et bedre liv. Denne siste assosiasjonen blir også påpekt i Gullspiras siste monolog før teppet faller. Når man tenker på hvor kort tid det tross alt er fra vi selv måtte sende barna våre ut på vandring, kan det forsterke følelsen av empati og samhørighet med de som lever med dette umulige valget i dag. 

Men dette var altså en voksens assosiasjoner. Barna går nok ut fra teateret med en god følelse av å ha opplevd flott musikk og en spennende historie. Dessuten, de beste rolletolkningene jeg har sett av vakthunder i menneskelig form. Det var virkelig noe helt eget, og er nesten verdt turen alene, som man sier.

Dessuten er det jo litt ekstra stas da, å ha latt barna oppleve noe annet enn juleteatergigantene Putti Plutti Pott og Reisen til Julestrjernen. Så ærlig må man kunne være.