
Regnbuksemorgen
Tekst: Solveig Wivestad Tegning: Tine Erika Fuglseth
Det er morgen i Bergen. Høsten er i ferd med å banke på. Jeg skal få to gutter på skolen, før jeg selv skal være på plass, helst både mentalt og fysisk, i klasserommet klokken 8.15. Matpakker med kaviar er laget, vannflasker fylt, tenner pusset og alt er klart for avreise, nesten ...
Eldstemann har glemt seg helt i dagdrømmeri på badet, og har hverken pakket PC eller funnet luen, som han tror han la på pulten i går. Eller var det i sofaen den datt av? Dette foregår mens lillebror nekter å ta på seg regnbukse, igjen. Hva er det med disse regnbuksene? Jeg kunne like godt bedt ham om å helle kokende tjære over beina, så grusomt er kravet mitt. Vi skulle ha låst døren for fem minutter siden, og hodet mitt føles mer og mer som en trykkoker.
– Nå må vi gå ellers kommer vi for seint, skingrer stemmen min opp trappen.
Det har brygget opp til full storm i gangen og midt i stormens øye, er jeg og minsten. Vi står der og ser på hverandre, begge like hissige, begge like sta.
– Du skal ha på deg regnbukse, sier jeg ettertrykkelig.
– Men mamma, ingen av de andre må ha det. Alle de andre går med jakke og sko! Dette er et tidløst argument som jeg selv brukte flittig i barndommen. Jeg skal ikke la meg lure, jeg skal stå denne ut, sier jeg til meg selv.
Han spankulerer fornøyd ut i sitt verdensherredømme i jakke og sko, med klokketro på at han er allmektig mester over vær og mor og herre i sitt eget liv.
Andre ganger blir jeg beskyldt for å ha spådd feil vær, all sympati sendes til Tobias i tårnet.
– Men mamma, du sa at det skulle være sol i dag. Jeg HATER å gå med regnbukse! ÅÅÅH! Tiden har for lengst gitt oss opp, og jeg innser at slaget er tapt. Irritert over egen fallitt, gir jeg etter med et skarpt;
– Da legger jeg regnbuksen i sekken og du tar den på om det begynner å regne, sant? Jeg setter øynene mine i ham.
– Jada, mamma, sier minsten og maler et fett kryss i taket for nok en seier. Han spankulerer fornøyd ut i sitt verdensherredømme iført jakke og sko, med klokketro på at han er allmektig mester over vær og mor og herre i sitt eget liv. Eldstemann følger svevende etter, med luen på snei og forhåpentligvis alt i sekken.
Bilturen er preget av den øredøvende stillheten som følger etter stormen.
Det eneste konsekvente i mitt morskap er dessverre min inkonsekvens. Og jeg som er utdannet pedagog, tenker jeg og rister på hodet over meg selv etter å ha sluppet guttene av. Jeg vet jo så vel at det å være konsekvent er et viktig premiss i oppdragelsen, og at det er å gjøre både meg selv og barna en tjeneste. Men så er det disse travle hverdagene, med tidspress og konflikter som kan få selv en buddistisk munk til å koke over.
Det var kanskje ikke så viktig å forlange regnbukse i dag. Jeg burde heller spare kravene til når det virkelig er nødvendig, tenker jeg. Og at i morgen skal jeg stå i det, dersom det blåser opp til storm igjen. Jeg skal i tillegg planlegge bedre, forberede og varsle om forestående regnbuksevær, legge frem tøy, våkne tidligere ...
På vei inn i klasserommet, klar for en ny dag som en aldeles superkonsekvent pedagog, må jeg trø over en haug med sko som ligger strødd rundt skostativet i gangen. Lettere rødglødende fra morgenen, møter jeg 10. klasse med et:
– Har dere sett skostativet vi har fått i gangen? Jeg hører det er en brodd i stemmen min. Det kommer et nølende – Ja …?
– Dere som ikke har satt skoene deres på plass gjør det nå, sier jeg, med en viss overtenning og overdreven myndighet. Elevene veksler noen blikk og skvetter opp for å sette skoene på plass. Heldigvis kjenner de meg, tenker jeg og begynner timen med noe dårlig samvittighet for bryskheten, men med en barnslig glede over at jeg i hvert fall mestrer konsekvenskunsten i klasserommet.
Jeg kikker ut av vinduet og registrerer at det lysner. La det bli opplett i morgen, vær så snill!
Fakta:
Solveig Wivestad er mor til to gutter, lærer på International School of Bergen og skribent for Barn i Byen.
Tine Erika Fuglseth er grafisk designer og illustratør, utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen (nå KMD).