Samtalestarteren

Intervju: Siri Breistein Foto: Tove K. Breistein

Hvordan fikk du ideen om å skrive en barnebok om en snømann?
– Tanken kom for fem år siden. Da ble jeg bedt om å skrive en sangtekst til en amerikansk juleplate, og jeg skrev sangen «Surviving Christmas». Jeg ønsket å skrive en sangtekst i bilder som også barn kunne forstå – og tematikken tok opp det som preget nyhetene på den tiden; flyktningkrisen i Syria og alle flyktningene som prøvde å komme seg til Europa. Jeg ble veldig fornøyd med sangteksten og tenkte at det kunne bli et utgangspunkt for en barnebok, men så skjer det som ofte skjer; du har en idé, men du har ikke tid til å gjøre noe særlig med den. Men da Cappelen Damm tok kontakt, fikk jeg endelig tatt den opp igjen.

Les vår anmeldelse av «Snømannens jul»: www.barnibyen.no/bergen/aktuelt/mai-september-2020/oktober-til-desember-2020/snoemannens-jul

Hva vil du fortelle leseren din med «Snømannens jul»?
– Boken handler om utenforskap, og ønsket mitt er egentlig å starte en samtale. Siden jeg først fikk ideen, har jeg sett for meg en natta-fortelling som barn, foreldre og besteforeldre kan dele på sengekanten – at man sammen opplever teksten og at man sammen kan snakke om hva det betyr at noen blir stående utenfor og hvorfor det er sånn. Det er opp til barna og foreldrene selv om hvor stort man har lyst til å gjøre det perspektivet i boken – er det naturlig å tenke på folk som bor i andre deler av verden som er utenfor eller holder det å tenke på en som står utenfor i skolegården? Samtidig er flyktningkrisen et stort og komplisert tema for barn, og denne fortellingen trenger ikke å være mer komplisert enn at den handler om en ensom snømann. Ritualet med å lese på sengen husker jeg selv fra jeg var liten, og det er magisk. Dagene til barnefamiliene er hektiske, og derfor er øyeblikket hvor du sitter på sengekanten og leser bok, samtaler og filosoferer høyt sammen, så viktig. Det tenkte jeg hele tiden på når jeg skrev denne boken.

Jeg tror ikke at jeg var tristere enn andre barn, men har kunne knytte det å være kreativ til mine egne følelser. 

Så boken din fungerer som en god samtalestarter?
– Jeg ønsker at boken skal kunne bli en juletradisjon. Det er en bok som barn og foreldre kan komme tilbake til og som år etter år gir rom for nye perspektiver. Ingen kjenner barna bedre enn foreldre i forhold til hvordan man kan styre samtalen. I år trenger ikke boken å handle om flyktningkrisen, men kanskje om noen år. Når snømannen blir invitert inn til sist, er det med et ønske om å viske ut skillet mellom dem og oss. Barn er jo de første til å sette spørsmålstegn – til å spørre: hvorfor er det sånn? Vi voksne er mer immune mot det vi ser, som når vi ser tiggere på gaten. Dette har jeg tenkt mye på siden jeg bor i USA hvor det er en mer brutal urettferdighet. Her merker du at folk stenger ute den åpenbare lidelsen, og jeg blir også avslepen. Jeg skriver kanskje om min egen sorg og skyldfølelse, for man kunne sikkert ha gjort så mye, mye mer.

Saken fortsetter under bildet. 


Foto: Sondre Lerche er blitt så voksen at han spiser pepperkake med blåmuggelost for å komme i julestemning, gjerne med litt julebrus til. Tidligere har han skrevet tekster som gjør opprør mot alt vi mesker oss med i julen, og nå debuterer han som barnebokforfatter med en julebok.

Ensomhet og utenforskap er aktuelle tema i vår tid, og kanskje enda mer nå under pandemien med kohortene som barna plasseres inn i?
– Ja, vårt sosiale liv avgrenses og det blir mer definert hvem som hører til hvor. Etter hvert som boken ble ferdig, tenkte jeg på at barn synes først at det er herlig å slippe skolen, men etter noen dager lengter du tilbake, og så finnes det noen barn som ikke synes at det er kjekt å få fri fra skolen fordi det betyr at strukturen faller bort og fordi det å være hjemme ikke er like hyggelig for alle. Dette er jo en type utenforskap som har vært veldig vondt for mange barn.

Alt er jo ikke kult. Dette er ikke en kul bok, men en bok til ettertanke.

Er ensomhet noe som du kjente på selv da du var barn?
– Jeg begynte tidlig å lage musikk og uttrykke meg, og knyttet det også tidlig til introspeksjon; at du ser til ditt eget følelsesliv og er interessert i å finne ut hvorfor du føler det du gjør. For meg har det vært en gave, for det har gjort meg trygg på å føle mye, samtidig som det har gitt meg en distanse, slik at jeg ikke har vært redd for følelsen. Jeg tror ikke at jeg var tristere enn andre barn, men har kunne knytte det å være kreativ til mine egne følelser. Det er spennende å skrive om barnas form for melankoli. For det tenkte jeg på mye selv da jeg var liten, hva som fikk meg til å gråte og hva som gjorde meg redd.

Hvor viktig er det å sette ord på følelsen når man skriver og gjør ting for barn?
– Jeg har skrevet fem sanger til «Fantorangen» på oppdrag fra NRK Super, og en av sangene handlet om raseri og det å kjenne igjen den følelsen. Barn har jo et indre liv som er like rikt, stort og motsetningsfylt som det hos de voksnes. Sangen, «Et rasende vesen», handler om når man blir så redd at man blir rasende eller gjør seg helt vrang. Ofte når man blir aggressiv, er det et uttrykk for redsel og usikkerhet. Barn kan føle på en voldsom form for ubalanse. Den sangen opplevdes som veldig skummel – og jeg måtte diskutere med NRK om den var for skummel, men jeg synes den er viktig fordi den setter ord på det å være sint. Jeg har selv en niese og nevø, og har sett hvordan de går helt i stå og kan bli rasende – og det er et stort mørke som kommer frem. Det må jo være sanger som handler om dette også. Barn kan føle på en voldsom form for ubalanse, og de må få reflektere over det voldsomme temperamentet og håpløsheten som kan finnes i øyeblikket.

Hva tenker du om at boken din blir sammenlignet med «Piken med svovelstikkene»?
– Det er jo en av de store fortellingene, og jeg er nok ikke helt på H.C Andersens nivå, enda. Fra starten har jeg vært bevisst på at boken skulle være gammeldags på en måte som gjør den tidløs. Den skulle ikke fanges i nåtiden, derfor er språket litt opphøyd og stramt. Samtidig er teksten så vanntett på både rytme og rim at selv foreldre som synes det er litt stress å lese høyt, føler seg trygg i den. Rim oppleves kanskje litt gammeldags i 2020, for det lages nesten ikke noe på rim lenger – med det ville jeg! Når jeg har lest høyt for nevøer og nieser har jeg ikke funnet noe på rim – i hvert fall ikke på stramme rim som denne går i. At boken er såpass moralsk, gjør den også litt gammeldags, men søren heller, det tåler vi! Alt er jo ikke kult. Dette er ikke en kul bok, men en bok til ettertanke.


Foto: Sondre Lerche møter Barn i Byen på Bergen Offentlige Bibliotek. Musikkavdelingen til biblioteket var en av favorittstedene i byen da han vokste opp. 

Hvordan har du samarbeidet med illustratør, Victoria Sandøy?
– Jeg hadde et stort ønske om at før jeg involverte en illustratør, så skulle teksten flyte. Jeg gav den opp et par ganger og lot den ligge, som jeg jo gjør med sanger hele tiden. Men når teksten satt og jeg fikk illustratørens første lynskisse, ble jeg trygg. Mye av boken er jo hennes lesninger av teksten – og det har virkelig løftet prosjektet. Tegningene er blikkfanget og blir til melodien i teksten her. Det er en stor glede å få jobbe med en som er så god i sitt felt.

Ett ord står igjen til sist: «gjestfrihet». Hvilket forhold har du til det ordet?
– Det peneste du kan si til folk er at man opplever dem som gjestfri og raus. Vi deler ut ordet når vi vil fortelle om noe som vi setter pris på, og det er et ord som vi pynter oss med. Jeg pynter meg med det. Men hva er det egentlig vi gjør? Kunne vi gjort mer? I min egen familie har vi ofte snakket om at vi burde ha satt frem flere stoler rundt bordet til julaften, men vi har enda ikke gjort det. Hvor mange år skal vi snakke om det som vi burde gjøre og som koster oss så lite? Vi kan ikke redde verden, men alle disse små tingene som vi vet så godt at vi kunne gjort, når skal vi begynne å gjøre dem?

Vi kan ikke redde verden, men alle disse små tingene som vi vet så godt at vi kunne gjort, når skal vi begynne å gjøre dem?

Er det en juletradisjon fra din egen barndom som du husker?
– Da jeg var fem år ble mine foreldre skilt, og en del tradisjoner falt fra hverandre. Familien brytes opp, og du skal være her et år og der et annet. Samtidig hadde jeg større søsken som heller ikke alltid var hjemme til jul, så jeg har litt løse tanker om julen. Ikke mange regler blir overholdt, på godt og vondt, så jeg er mer vant til litt improvisatorisk julefeiring. Og det er kanskje derfor jeg dras mot det gammeldagse og opphøyde i min fortelling i et forsøk på å lage en høytidelighet som jeg ikke alltid har funnet i min egen jul.

Hva ønsker du deg til jul?
– Jeg har egentlig ikke noen ønsker. Jeg ønsker meg opplevelser og en pustepause – at vi tar oss tid til å gå ut for å snakke og spise en bolle sammen.

FAKTA:

Sondre Lerche (f. 1982) er låskriver, komponist og forfatter. I 2018 skrev han fem sanger til «Fantorangen» på oppdrag for NRK Super, og i år debuterer han som barnebokforfatter med juleboken «Snømannens jul» (Cappelen Damm}. En del av overskuddet til boken går til Amnesty International. Til våren kommer han ut med ny barnebok.