Revnede glansbilder

Tekst: Solveig Wivestad Illustrasjon: Nhu Diep

Som barn var det beste jeg visste å høre min fars fortellinger fra da han var liten. Det var om kvelden på sengekanten, de kom strømmende, alle de morsomme historiene om min fars påfunn og eventyr. Min far og hans venner pleide vinterstid å vente i veikryss på biler som stanset, for å henge seg i bakskjermen og skli på holkete veier til det gikk så fort at de måtte gi slipp. De var cowboy og indianer i skogen med egenlaget pil og bue. En dag fikk min far et spyd i hodet. Regel nummer én blant vennene var å ikke sikte mot toppen av kroppen, og denne dagen kunne det gått riktig galt. Heldigvis ble resultatet en spennende røverhistorie, med en blodig og lykkelig slutt. Det var disse og noen til som ble fortalt. Om og om igjen, og jeg ble aldri lei.

Som ungdom savnet jeg historiene jeg aldri fikk høre. Om ungdomstid, valg og feilskjær. For jeg visste jo så altfor godt om mine egne. De kunne fylt en hel bok! Det hadde vært så fint å få vite hvem foreldrene mine hadde kysset, hva de strevde med på skolen og hvor de tråkket feil.
Jeg fikk med meg knippet med anekdoter om min fars viltre barndom, og de var gode å ha med når en var høyt og lavt selv, med guttesveis og skinnende øyne. Men hvorfor ble det med disse søte historiene fra da han var liten? Hvorfor hørte jeg aldri om tiden da han burde visst bedre og hormonene raste i kroppen? Er dette noe som ikke skal deles?

Jeg underslo med i hvert fall tre seige krokodiller og noen sure kirsebær.

Som mor gjør jeg akkurat det samme som det mine foreldre gjorde; jeg forteller noen få historier fra barndommen, men nærmest ingen av dem som gjemmer seg lengst inne i skammekisten, og fra gangene hvor det gikk skikkelig galt. Før en dag denne sommeren. Da skjedde det noe. Min sønn trengte trøst etter en dum hendelse og jeg plumpet ut med:

– Jeg har gjort mye verre ting da jeg var liten.
– Som hva da, spurte han.

Litt perpleks og flau, børstet jeg det bort og sa at jeg ikke kom på noe. Hva hindret meg fra å lire av meg eksempler? Det er nok å ta av! Overrasket over min høye terskel for å dele de historiene jeg selv lengtet sånn etter å høre, begynte jeg å tenke. Er det rollen min som mor og det gode forbildet som hindrer meg? Lager jeg glansbilder?

Noen dager senere sier jeg til min sønn at jeg er klar for å dele en historie. Blikket er klart, han setter seg nærmere og lytter skjerpet. Jeg forteller om gangen jeg stjal fra landhandelen på Skjernøy. Jeg forteller om meg og søstrene mine som gikk i gresshoppesang på støvete veier til Bua. Der isen og godteriet fantes. Det var ikke vekt til smågodtet, så det hele berodde på tillit og telling. Jeg underslo med i hvert fall tre seige krokodiller og noen sure kirsebær.
Han fikk rett han Egner, for kjøpt godteri smaker søtt, men stjålet gjør bare fryktelig vondt i magen.

Fortellingen tar slutt og jeg venter spent på reaksjonen.

– Mamma er en tyv! jubler han.

I samtalen etterpå kommer det frem at det han er mest overrasket over, er at jeg ikke fortalte det til noen. Vi prater om hvor godt det er å si ting høyt og at ingenting er for stort og mørkt til at det skal holdes hemmelig. Glansbildet revner når vi forteller. Røverhistoriene bryter illusjonen om foreldrene som skinnende fyrtårn, og jevner ut størrelsesordenen mellom oss og barna. Det tror jeg er bra, og i hvert fall noe jeg skal utforske nærmere. Ved å fortelle om oss selv åpner vi et rom hvor også våre barn kan fortelle historier. Både de hverdagslige og de som ellers ikke ville blitt fortalt, de mest skamfulle og farlige.

Ved å fortelle om oss selv åpner vi et rom hvor også våre barn kan fortelle historier

For å svare på mitt eget spørsmål om alt skal deles, vil jeg si: Helt klart ikke. Barna mine trenger ikke å høre om den natten jeg klatret opp i heisekranen med Jørgen eller om alle de hemmelige måneskinnsturene med Truls. Nei, for en liten pjokk med bøttevis av gode ideer og lopper i blodet tror jeg det er best han er i mørket om sin mors klatreturer og andre sprell.

Som så mange ganger i livet er balansekunsten viktig. Man skal være den trygge voksne og ikke dele alt, som i en misforstått vennskapsrolle. Men å dele noen av de erfaringene der det gikk galt, tror jeg er oppbyggelig for både voksne og barn. For å vise at vi alle, også foreldre, gjør feil, og at vi kan rette opp igjen det som veltet. At alt kan fikses. Det er viktig lærdom for selvfølelsen og skambekjempelsen i en voksende barnekropp. Da kan vi gå videre inn i de neste historiene lettere til sinns og med noen ekstra tanker om å velge rett og godt. Og når uhellet er der igjen, er det kanskje ikke en hemmelighet lenger, men en god fortelling.

Solveig Wivestad er mor til to gutter, lærer på International School of Bergen og skribent for Barn i Byen.