En ny morgen

Tekst: Mette Paust-Andersen

Når du har hatt små føtter trampende i fjeset hele natten for så å bli endelig vekket av insisterende spunteslag som ljomer i gaten klokken syv om morgenen, fremkaller det å tre inn i «Riverso» et salighetens sukk. Her får du sjansen til å drømme videre og våkne på ny, til forlokkende discorytmer. 

Open Window Theatre gjester igjen DNS etter varm mottakelse og stadig utvidet turne med «Den lille store reisen». Denne gangen ønsker teaterkompaniet velkommen inn til et hvitt, fluffy univers som finnes midt mellom skyene og løvetannkronene et sted. Her holder elefanten Pomelo til. Den er litt ensom, men lever i stille sørgmodighet med sine små gleder, som å telle skyer, spise gulrøtter og kjenne sorgtunge regndråper skli over huden.  

Vil være med

Langs veggen er toåringer med frykt i øynene og alle fingrene inn i munnen, en ung krabat som understreker sitrende spenning med begeistrede gisp og oppsperrede funklende øyne. Barn i Byens yngste teateranmelder har nettopp bikket året, og peker ivrig på skiftende lys, veiver takten til musikken med armene og vil aller helst opp og stå, og ta del i Pomelos undrende vandring over skyene. 

Tilstedeværelsen til skuespiller Dominika Minkacz-Sira er fengslende, og hun holder rastløse små i sjakk med et oppmerksomt og nysgjerrig blikk. For noen av publikummerne er selv den beskjedne halvtimen stykket varer i lengste laget, og de vrir seg på putene de sitter på. Kanskje hadde det vært fint om de kunne hatt noe å gripe til, enten det var et raslende instrument eller et blinkende speil? 

Små luker og stor musikk

En av grunnene til at de små kribler etter å delta er scenografien. I den gjemmer det seg groper og luker, og i de igjen: Lys og lange remser med stoff, eller er det skapninger? Det vi ser er kanskje ikke det vi ser, det kan fort vise seg å være noe annet.  

Komponist Mari Kvien Brunvoll skaper ladede stemninger og vekker små veivende hender om hverandre. I hennes musikalske landskap er det fint å være, både for søvnige voksne og livlige små. Musikken skaper en følelsesmessig viktig klangbunn i stykket, den utvider det og gjør det større. All honnør til Brunvoll for det. 

Elefantens vei 

Pomelo undrer seg over mye. Aller helst vil han få være i fred med grublingen sin, og noe av det beste han vet er å sitte under løvetannen og tenke intenst. Allikevel kan det bli litt for mye av det gode, og særlig om natten, når alt ser annerledes ut enn det pleier, merker han at han er litt ensom. Heldigvis finner han en vei ut av ensomheten, en vei kledd i discorytmer, blinkende lys og ivrig dansende smårollinger.