Hva gjorde du i helgen, da?

Tekst: Suzan Mbatudde Skjold Illustrasjon: Nhu Diep

Det er en kald fredag ettermiddag og klokka er 18.00. Jeg sitter med mine to på fire og fem, Albert Theo og Alfred, og ser på noe superinteressant, nemlig «Brillebjørn» på barne-TV.

– Mamma, har vi fri i dag? spør Alfred.
– Ja ... nei ... jeg mener ... jo, vi har fri i morgen og på søndag, svarer jeg.
– Blir det to dager fri da?

Nå har Alfred det seriøse fjeset på.
– Ja, sier jeg.
– Hva skal vi gjøre da?

For mange er dette et ganske straight-forward spørsmål, og mulige svar hadde vært alt fra å stå på ski, gå på fjellet, klatrepark eller min favoritt: camping. Men for meg som kommer fra et varmere strøk, så er det et spørsmål som må tenkes nøye gjennom.

– Skal vi ake mamma? foreslår minstemann, Albert.
– Eeeh ... jo, men da må dere avtale med pappa, svarer jeg.

Jeg har nemlig en avtale med mannen i huset om at når det gjelder vinteraktiviteter, så blir det ikke likestilling i huset. Alfred er allerede på vei til hjemmekontoret til pappaen for å lage en hasteavtale om lørdagsaketur.

– Mamma, vi skal ake! roper Alfred når han kommer tilbake. – Tenk hvor gøy det blir! Og så kan jeg få bruke det nye akebrettet jeg fikk til bursdagen min!

Jeg har nemlig en avtale med mannen i huset om at når det gjelder vinteraktiviteter, så blir det ikke likestilling.

– Jeg gleder meg til i morgen, mamma, sier Alfred.

Jeg smiler pent og sier god natt – og gruer meg til timevis i kulden i morgen. Men, så husker jeg det viktigste! Om noen på mandag tør spørre meg om hva jeg gjorde i helgen, så skal jeg puste dypt inn og smile pent og erklære: – Jeg var ute i akebakken med ungene! Plutselig gleder jeg meg allerede til mandag!

Lørdag morgen, kl. 08.00
– Mamma, det er morgen! Se, det er lyst ute, vi må stå opp!

Alfred har helt klart ikke fått med seg at det er denne dagen mamma pleier å sove litt lengre om morgenen. Jeg prøver å late som om jeg ikke hører hva han sier, men så endrer han taktikken:
– Mamma! Meg og deg er jo A-mennesker! Det er pappa og Albert som er B-mennesker, og pappa er våken!

Nå må jeg innrømme at han har alle mine fulle fem, jeg som alltid tenkte at dette med A og B var til min fordel. Jeg drar meg ut fra senga. Jeg er også nysgjerrig på hva B-mennesket gjør oppe så tidlig på lørdag. Når jeg sniker meg inn til barnerommet som har blitt hjemmekontor, får jeg umiddelbart den «Her jobbes det, så ikke forstyrr»-følelsen. Jeg vurderer å late som om jeg ikke husker planen fra i går.

– Er det denne dagen vi har fri?
Nå er også minstemannen våken og det ser ut som det blir ingen utvei for meg.
– Ja, vi har fri. Vi kan perle, bygge med lego eller male inne, svarer jeg.
– Nei! Vi skal ake! Jeg vil ut! roper Albert.

Jeg minner ham om litt forskjellig, som hva klokka er på dagen, hvor ille været er og at pappa må jobbe først. Men han gir seg ikke og roper: – Jeg vil ut med mamma!

Nå er det ikke ofte jeg hører at ungene mine foretrekker en utetur med meg, så jeg tenker at jeg skal være glad for at de vil ha meg. Men det er ikke denne lørdagen jeg ønsker å bli favorittperson i huset.

Alfred nevner plutselig at han hoster litt og vil heller være inne med pappa. Albert vil fortsatt ut. Jeg titter ut av vinduene. Det blåser som bare det, det er fremdeles minusgrader og klokka er snart elleve. Jeg forhandler litt, sier at hvis han bare bygger en runde til med Lego så kan jeg se om vi kan komme oss ut litt senere. Samtidig håper jeg at mannen min snart kommer seg opp fra pulten og at jeg kan slippe å måtte være favoritt-turkameraten til Albert.
– Skal vi ut nå? spør Albert.

Etter en halv time uten noe særlig nødløsning, tenker jeg at det kan komme noe godt ut av denne aketuren. Det er sikkert bra å bevege seg litt, og i tillegg kan jeg ha litt smalltalk på morgenmøtet på mandag. Heldigvis har Albert ikke gitt opp, så vi går ut. Han spør om jeg vil ake, men det vet jeg ikke. Jeg har jo kommet meg ut, er ikke det mer en nok?

Akebakken jeg har i tankene ligger 200 meter unna, men Albert vil ikke høre noe om det, for han vil helst ned over Fantoftbroen der det er masse snø. Og han har helt rett. Det er ikke bare snø det er mye av. Massevis av barnefamilier er her og de ser ut til å kose seg, som om å være ute i minusgrader var det mest naturlige i verden.

Jeg begynner å kjenne litt på foreldreskammen, fordi jeg har prøvd å slippe unna noe som ser ut som en helt normal dag for små barn. Samtidig så kjenner jeg på stoltheten, for tenk,- jeg, mor til to barn, er ute i naturen og i den hvite snøen med min sønn! Jeg er som alle andre! Jeg er normal!

– Jeg vil ikke ake her! Det er kjedelig. Jeg vil ha en bratt bakke!
Albert har vært og prøvd flere akesteder. Nå peker han på noe jeg som mor klassifiserer som «farlig, altfor bratt for små barn.»
– Men jeg er stor gutt! sier han.
– Ja, det er du, du er jo fire år. Men den der tenker jeg er for seksåringer, svarer jeg delvis desperat.
Jeg ser noen barn frese ned bakken, men er fortsatt usikker på om jeg kan slippe min 4-åring løs på den.
– Jeg vil prøve den, det går bra! sier han.

Jeg begynner å kjenne litt på foreldreskammen, fordi jeg har prøvd å slippe unna noe som ser ut som en helt normal dag for små barn.

Nå er vi ved den bratte bakken. Han tar akebrettet sitt, setter seg ned og freser av gårde.
– Jeg klarte det, mamma! Det gikk fort! roper han til meg.
Her står jeg, verdens stolteste mamma. Jeg klapper ivrig og spør om han ikke vil ta det en gang til.

Det er ikke før klokka er 16.00 at vi klarer å finne veien hjem. Vi er begge trøtte og sultne, men jeg, jeg har en følelse av mestring som jeg ikke har hatt på lenge! Jeg klarte å komme meg ut i minusgrader og faktisk nyte det i timevis!

Og tenk hvor enkelt det blir når det endelig dukker opp spørsmål på jobben om helgens aktiviteter. Akkurat denne helgen kan jeg leve lenge på!

FAKTA:

Suzan Mbatudde Skjold er tobarnsmor og stipendiat i PhD programmet RESINNREG på Høgskulen på Vetslandet.