Gourmet_62_15 083.jpg
28. februar 2016 Publisert første gang i Barn i Byen – Bergen nr. 62/2015

Venezuleanske Arepas

Bli litt mer latino! Inviter noen du ikke kjenner til latinamerikansk arepas og bland gjerne inn litt dans, musikk og høylytt samtale rundt bordet.

Gourmettips av Viktor Manger og Øystein Mortensen. Gjester: Kylie, Glinller og Samin.

Pappa
: Gourmetklubben hiver seg denne gangen på den latinamerikanske gourmetbølgen som har seilt opp i kjølvannet av sushi-tsunamien som sveipet over oss. Da jeg første gang besøkte Latin-Amerika var det kjærlighet ved første blikk. I alle latinamerikanske land jeg har besøkt siden, har jeg møtt åpne, vennlige og varme folk, ofte ispedd et temperament som antakeligvis er farget av chilien de fikk via morsmelka. Alt dette speiles i kontinentets mattradisjoner.

Viktor: Vi kjenner mange latinamerikanere, men hva med å invitere Glinller og Kylie til å vise oss hvordan de lager arepas fra Venezuela?

Pappa: God ide! Etter at de lagde det til oss første gang, har jeg virkelig fått øynene opp for arepas som både enkel og eksotisk frokost, lunsj, middag og kvelds.

Etter noen telefonsamtaler fikk vi avtalt en latinamerikansk aften hjemme hos Glinller, Kylie, og lille Samin, til tross for at minstegutten var syk og ikke helt i gourmetform.

Glinller: Arepas er en tradisjonell rett fra Venezuela. Det ligner et lite pitabrød, men er laget av maismel. Ved middagsbordet åpner gjestene selv de ferdige arepaene og putter inni det de ønsker av tilgjengelige ingredienser. I Venezuela lager vi dette til frokost eller middag, og akkurat som her i gourmetklubben blir hele familien involvert i matlagingen. Tradisjonelt brukes ikke gulrøtter, sesamfrø og havregryn i deigen. Dette er noe jeg selv har lagt til oppskriften for å gjøre måltidet sunnere.

Jeg har lyst å prøve det som kalles en «crossover» i gourmetverdenen – å blande mattradisjoner fra ulike kulturer.

Viktor: Jeg har lyst å prøve det som kalles en «crossover» i gourmetverdenen – å blande mattradisjoner fra ulike kulturer. Derfor har vi også kjøpt inn noen av mine favoritter blant europeiske oster for å teste inni arepaene; camembert, blåskimmel, feta og chevre. 

Dette trenger dere:
Deig til arepas:
5 dl maismel (ikke maizena eller polenta. Se bilde av posen som finnes i de fleste internasjonale butikker) 
5 dl vann 
1 spiseskje olje (hvilken som helst olje uten mye smak)
1 dl sesamfrø (helst brune, altså med skallet på)
1 kopp havregryn
3 gulrøtter 

Til å putte inni arepas:

Raspet hvitost (tradisjonelt hvit geitost. Vi brukte Jarlsberg)
skinke (gjerne en vanlig pakke kokt påleggsskinke)
eggerøre
smør.
I tillegg prøvde vi med stor suksess Viktors utvalg av europeiske oster, sprøstekt bacon, chorizo, serranoskinke, og frisk persille. Hakkede tomater og løk frest i olje brukes tradisjonelt, men vi hadde ikke dette tilgjengelig.

Fremgangsmåte:

Kylie setter i gang med å blande mais-mel, olje og vann til en deig, mens Viktor rasper gulrøttene. Glinller måler opp passelig mengde sesamfrø og havregryn. Deretter knas alt inn i deigen til den har en smidig og fin konsistens. Kun hendene skal brukes som redskap!

Glinller: Det er best å ikke ha alt vannet i med en gang, for å unngå at deigen blir for våt – den skal være omtrent sånn som du ville hatt en brøddeig.

Kylie: Når deigen til arepaene er ferdig, tar du en bit og former en bolle i hånden. Så klasker du den frem og tilbake mellom hendene til den er passelig flat. Etterpå stekes de i en panne med litt olje, 4–5 minutter på hver side, før de settes på bakepapir på en rist midt i ovnen i ca. 10 minutter på 200 grader. Et lurt triks for å sjekke om de er ferdige, er å dunke på de med en finger. Når du hører en hul lyd betyr det at de er ferdige. Prøv det etter 5 minutter i ovnen, og så etter 10 minutt for å høre forskjellen! 

 

I en ekte latinamerikansk middag skal ikke roen senke seg under måltidet. Her skal det helst være høylytt diskusjon og latter, og alltid latinamerikanske rytmer på stereoen. I mitt møte med Latin-Amerika lærte jeg fort at å klirre i glasset for å kreve stillhet til min egen tale, kunne skape en litt snål stemning i forsamlingen, mens å by opp en kvinne til dans midt under middagen medførte umiddelbar applaus.


Andre Artikler