Kunstformidling_62_IGP7442.jpg
28. februar 2016 Publisert første gang i Barn i Byen – Bergen nr. 62/2015

Utfordreren

Barn og unge har ikke mistet evnen til å tro på teaterets magi. De vil la seg forlede og de vil sjarmeres og forføres.

Tekst: Audun Humberset


Skuespiller og regissør Hildur Kristinsdottir er for tiden aktuell med prosjektet «Klassikere for Kids», en trilogi som tar utgangspunkt i Johann Wolfgang von Goethes «Faust», Virginia Woolfs «Til Fyret» og Fjodor Dostojevskijs «Forbrytelse og Straff». Skoleforestillingene spilles for 5–10 trinn, mens de åpne forestillingene har tiårs aldersgrense. Før jul var Kristinsdottir i Bergen i regi av BIT Teatergarasjen og spilte sin versjon av «Faust» og «Til Fyret». I følge Kristinsdottir er «Faust» rockeversjonen av de tre klassikerne. Den er fortalt som et moderne eventyr, men med masse effekter, lyd, lys og bevegelse. «Til Fyret» er langsommere og mer dvelende.


Foto: Hildur Kristinsdottir, kunstnerisk leder som elsker effekter og teatermagi.

Hvordan fungerer denne teaterformen for barn og unge mellom 10 og 15 år?
– Bra! Jeg tror det er en myte at man må være «på» hele tiden når man spiller for barn. Om jeg for eksempel skulle laget «Faust» igjen, tror jeg kanskje jeg ville gjort noen partier lengre og brukt færre ord. Det har overrasket meg hvor billedlig du kan fortelle til denne målgruppen, uten å si med ord hva det handler om. Ungene tolker og bruker fantasien og kan sitte stille en time eller halvannen, bare det er interessant nok. Ikke at det må vare så lenge, det kan være like fint om det varer en halvtime.

Undervurderer man publikum i barne- og ungdomsteater?
– Ja, jeg tror det. Men det gjør man også når det gjelder teater for voksne. Nå jobber vi med Dostojevskijs «Forbrytelse og Straff», som er tredje klassiker ut. Denne planlegges som en tre timers forestilling uten pause, men hvor det legges opp til at ungdommene deltar i forestillingen. Hvis vi får det til da, det er litt forskjell på en prosjektbeskrivelse og hvordan det endelige resultatet blir.

Hva er ulikt i teater for unge i forhold til teater for voksne?
– Det som er gøy er at ungdommen ikke har mistet evnen til å tro på teaterets magi. De vil la seg forlede, de vil sjarmeres og forføres. Jeg elsker effekter, alt du kan søle og ta og føle på, og lukter og alt mulig. Denne aldersgruppen elsker også effekter. De tror på dem og liker grøssestemning, når det er litt skummet og en må sitte klar med puta.

Dere bruker mange sterke bilder og virkemidler, hva tenker du om det?
«Faust» handler jo om djevelen og et barnedrap, så vi kommer ikke unna det. Men det er ingen barn som har reagert på at vi har druknet en dukke. Kanskje er det skumlere for voksne, fordi de legger så mye mer i det. Vi tror vi klarer å tenke oss til hvordan det ville vært å oppleve det som barn. Så glemmer vi at vi er 35 eller 65 år og har helt ulik referanseramme.
Men ungene synes det er heavy og kult at det kommer blod ut av munnen på djevelen. På en sånn type forestilling, er det superviktig å invitere barna inn i teaterrommet etterpå. Vi har et ansvar for barna som kommer og ser, og for de voksne. På en måte hadde det vært bra om de kunne fått med et hefte med info i forhold til vanlige spørsmål, som hva vi har tenkt med stykket. Mange av barna kommer og spør om bilder de husker fra forestillingen mange uker etterpå. 

«Det er avgjørende at det er full kunstnerisk risikovilje, og så må det også være lov å prøve å feile når det gjelder teater for barn og unge.»

På hjemmesiden din står det at du vil forandre vår verden fra scenen, hvordan har du tenkt å gjøre det? 

– Hæ! Står det det? Hm. Åssen hjemmeside er det? He, he. Jeg kan ikke blånekte heller, godt mulig jeg har skrevet det en gang tidligere. Men altså, man forandrer jo selvsagt verden litt der og da, øyeblikket. Jeg kan ikke huske å ha skrevet akkurat det, men jeg har i hvert fall kommet fram til at det handler om å gi utfordrende og meningsfylte opplevelser.

Er det opplevelsen som er viktigst, også når du tar for deg klassikerne?
– Totalopplevelsen er viktigere enn om de får med seg alle ordene. Men når vi først tar for oss disse historiene, er det viktig at de kan si litt om hva det handlet om etterpå.

Hvorfor er det viktig at folk kjenner til klassikerne?
– Ideen til dette prosjektet kom etter at jeg hadde jobbet på en østkantskole i Oslo med høy innvandrerandel og mye lesevansker. Jeg var midt i ammetåka og fikk en bok som heter «Hva sier du Oskar?» (en dansk bok med 12 klassikere for barn) – sikkert fordi sønnen min heter Oskar. Jeg har egentlig aldri brydd meg noe særlig om klassikere før, og i hvert fall ikke lest bøkene, men jeg visste likevel litt om dem. Om det er fordi foreldrene mine er akademikere eller om det har sneket seg inn et annet sted, vet jeg ikke. Men, med elevene fra skolen friskt i minnet, tenkte jeg at – ok, uavhengig av bokhylla hjemme skal dere få se klassikerne nå, så kan vi gjøre unna det. Og hvis dere vil bruke det til noe, så er det kult, hvis ikke skal dere få se en kul forestilling.

Hva skal til for å lage bra teater for barn og unge?
– Vi trenger å ta det på alvor. Og da mener jeg ikke publikum, men materialet vi jobber med. For at det skal bli bra må vi som utøvere synes det er ordentlig spennende og viktig det vi driver med. Vi må være dedikerte og inspirerte og stolt over det vi viser fram. Det er avgjørende at det er full kunstnerisk risikovilje, og så må det også være lov å prøve og feile når det gjelder teater for barn og unge. Fakta: 

Andre Artikler