Livlig folkebad

Spisetips av Tine G. Larsen m/familie

Av og til er det spennende å bevege seg litt utenfor sentrumskjernen og finne nye steder i bydelene. Du trenger ikke gå mange meterne forbi Mariakirken før du oppdager et rart, rødt, åttekantet hus med høye, smale vinduer i begynnelsen av Sandviken. Det ligger på en liten høyde og er omkranset av en hyggelig terrasse med utsikt mot Koengen og Bergenhus Festning. Går du opp trappene til terrassen kommer du til en inngangsdør som fører deg inn i det som for godt over 100 år siden ble bygget som et helsefremmende folkebad til minne om overlegen Joachim Wiesener.

Da familien på fire entret oktanten denne kvelden var det hverken spor etter bad eller vann. Det duftet derimot raspeballer og saltkjøtt. Det første som møtte oss var en bokhylle med lesestoff og en brannbil. Selv om de to medbrakte 10-åringene er godt forbi brannbilstadiet, registrerte de lekene og følte seg nok mer hjemme med en gang.

Godt bevart hemmelighet
Samtlige bord i det lille lokalet var opptatte eller reserverte. Vi hadde heldigvis blitt tipset om de mange raspeballsultne gjestene og hadde derfor reservert bord. Ikke på den vanlige måten via telefon eller nett, for det var ingen som tok telefonen, og vi fant ingen epostadresse noe sted. Nei, mammaen måtte legge sykkelturen fra jobb gjennom Sandviken, troppe opp i baren og pent be om plass. Stedet virker som en godt bevart hemmelighet. 


Allerede på dette tidspunktet hadde de første stamgjestene inntatt oktanten og var godt i gang med å nyte middagen. Damen i baren studerte kveldens bordplan og fikk med nød og neppe skvist oss inn mellom klokken 18.30 og 20. Ville vi ha raspeball-middag? Ja, noen av oss, svarte jeg.

«Om Dr. Wiesener ikke lenger er et folkebad, er det i hvert fall et folkelig sted.»

Kaotisk stemning
Tre timer senere hadde vi funnet frem til bordet vårt. Det hersket en lettere kaotisk stemning, så vi ble enige med oss selv om at det nok var best å bestille i baren. Det viste seg å være helt rett. Menyen på Dr. Wiesener byr både på middelhavsmat og tradisjonelle vestlandsretter. Vi hadde imidlertid lyst til å teste raspeball-middagen. Jenten bak disken sprang ut til kokken og kom tilbake med meldingen om at de dessverre var tom. Vi sonderte menyen på nytt. Heldigvis var det få retter å velge mellom. 

Mens vi ventet på maten, dukket en av byens løse fugler opp sammen med en kompis. Han lurte på hva vi skulle spise, og fikk nesten tårer i øynene da han skjønte at jentene hadde bestilt Pasta Bolognese. «Ååå, den er bare sååå mmmm», sa han med himmelvendt blikk!

Små porsjoner – store mager
Pastaen kom på bordet. Servert i fine hvite boller sammen med en liten skål med revet ost. Det så innbydende ut, syntes jentene. Nå skal det sies at spagetti er yndlingsretten over alle yndlingsretter, så vi har aldri fått klager når det serveres. Pastaen var dekket av mye kjøttsaus, litt for mye i forhold til pastaen, mente jentene, men de hadde ingenting å utsette på smaken. Den var åpenbart så god at det ikke var rom for utdeling av smaksprøver til foreldrene. Hvis foreldrene skulle tippe besto sausen av kjøttdeig, tomater på boks, gulrøtter og løk.

Alt gikk ned på høykant, og da den ene tiåringen til slutt fisket opp et laurbærblad og lurte på om det også kunne spises, var vi enige om at barneporsjonene var litt for små for 10-åringers mager.

Boklansering og mer liv
På dette tidspunktet ble det enda mer livlig i oktanten. Det strømmet på med nye folk som skulle ha med seg en boklansering. Det er åpenbart en del kulturelle begivenheter på stedet. Konserter, boklanseringer og festligheter som krabbe- og oktoberfest.

Mammaen hadde bestilt den erkebergenske fiskeretten, persetorsk, som var vanlig julemat før i tiden. Da sukker-saltet man midtstykket på torsken og la det i press et par døgn for å få en rund smak og en fast konsistens. Torsken på Dr. Wiesener ble servert helt etter boken: Nydampet med eggesmør, poteter og lettkokte, sprø grønnsaker. Fisken var fersk og falt lett fra hverandre. Sammen med eggesmøret utgjorde de et perfekt makkerpar. Gulrøttene og brokkolien var akkurat så sprø som de skal være og potetene var hjemmekokte. En enkel rett med gode råvarer.

Raspeballer på bestilling
Pappaen hadde valgt seg en typisk italiensk rett, røkt porchetta, en saftig, beinfri, rullet svinestek som fylles med for eksempel hvitløk, rosmarin, fennikel og liknende. Wieseners versjon inneholdt både salvie og rosmarin. Kjøttet var mørt, saftig og full av smak. Fettet piplet ut når man skar i det – akkurat sånn som det skal være. Tilbehøret matchet perfekt med syrlig, syltet rødkål, stekte kantareller, kokte rosenkål og en fantastisk saus med kraftig røkesmak og hint av tomat.

Foreldrene var særs fornøyde med valg av retter og savnet ikke raspeballene før mannen ved sidebordet (som var kommet etter oss) fikk servert nettopp det. Man kan tydeligvis sikre seg en sen raspeballemiddag hvis man legger inn en bestilling på forhånd. Det skal vi huske til en annen torsdag.

Om Dr. Wiesener ikke lenger er et folkebad, er det i hvert fall et folkelig sted som yrer av liv og aktivitet.