Hjelp, pappa-genet har våknet!

Tekst & foto: André Marton Pedersen

Line, min høygravide samboer, vagger hvileløst rundt i stuen. Puster. Stopper opp. Holder seg på ryggen. Dette kan kun bety én ting: Fødsel i dag! Egentlig burde jeg pakket ferdig babybagen, montert sprinkelseng, og lagt frem amme-BH og Pampers-bleier i størrelse 1. Men det er ikke min plan.

– Du, Line?
– Ja.
– Jeg må ut og fiske!

Jeg drar ut med båten med mine tre barn, Bo (7), Sune (5) og Lyder (3). Vi trekker tre teiner og fisker 18 makrell og én lyr. Jeg sløyer lyren. Innvoller flyr over båtripen. Måkeskrik. Kampen om tilværelsen. Saltvann på hendene. Det føles herlig å være skitten og fange mat.

Foto: Pappa André, Bo (7), Sune (5) og Lyder (3) på fisketur. 

Menn i barseltid
Tilbake fra fisketuren ser jeg at Line er rød i kinnene. Riene er blitt sterkere og kommer oftere og klokken 15 denne søndagen drar vi til Kvinneklinikken. Fire timer og ti minutter senere er vesle Willem kommet til verden. En herlig, liten røver, som i likhet med sin far tydeligvis har urinstinktene i behold. Både han og jeg har nå samme fokus: Skaffe mat. Han til seg selv, jeg til familien.

«Hva som kan skje med oss menn i barseltid, er ikke like mye utforsket. Men at det skjer noe, det er helt sikkert.»

Jeg vet mye om hva som skjer med kvinner i barseltid. De blir følsomme og emosjonelle. Selv den minste kommentar frembringer tårer og hulking. Dette er beskrevet side opp og side ned i all slags litteratur. Hva som kan skje med oss menn i barseltid, er ikke like mye utforsket. Men at det skjer noe, det er helt sikkert. Pappa-genet våkner!

Foto: Pappagenet og urinstinktet er våknet. 

Vi er opprinnelig et fangstfolk
Jeg har alt jeg trenger av fiskeutstyr, men kjøper likevel ny hummerteine, ny krabbeteine, et dusin fiskesluker, ny fiskestang til meg, fiskestang til Bo, vannkikkert, gummimakk og egen røykeovn. Det koster meg over 4000 kroner. I løpet av mine to uker i fødselspermisjon tar jeg barna mine med på fisketurer nesten hver dag. 

Er jeg blitt fiskegal, eller er dette bare en normal reaksjon på å bli pappa? Jeg ringer jordmoren vi har gått til i svangerskapsperioden.

– Hei, Ingrid, hvorfor har jeg fått et slikt voldsomt behov for å fiske og fange krabber. 
– Ja, si det. Jeg tror det er noe grunnleggende som kommer frem i oss når vi får barn. Opprinnelig var det jo mannen som fanget mat til flokken sin. Vi lever i 2015, men urinstinktene popper opp i oss uansett.
– Så jeg er normal?
– Jeg tror du er helt klinkende normal. En overivrighet er normalt og det er jo bra du tar barna med på fisketurene. Da bygger dere sterke relasjoner og de får også bidra med å skaffe mat. Du tar vare på flokken din. 
– Hva skjer i kroppen til fedre i barsel egentlig?
– Vi vet at berøring og nærhet, for eksempel mellom et nyfødt barn og far, fører til økt utskillelse av hormonet oxytocin. Dette hormonet reduserer angst og stress. Det kalles kjærlighetshormonet.
– Så da bør jeg heller bli hjemme og kaste fiskestangen på havet?
– Nei, nei, så lenge fiskingen ikke går utover din tilstedeværelse for resten av familien, så kjør på! Men ikke flykt fra huset. Det er viktig å være tilstede for den nybakte moren som har hormonelle endringer i to måneder etter fødsel. Hun trenger å bli sett og forstått.
– Det lover jeg. Takk for praten.

Jeg legger på. Klart, det hadde vært enklere å handle på matbutikken, men det er ikke det samme. Matbutikken dekker ikke urinstinktet som har våknet: Å være nær naturen og gjøre primitive ting. Røyke sin egen makrell, hogge ved, sløye fisk, koke krabbe, sette sniksnøre. Disse primitive oppgavene som er blitt løst av fedre i nærmere 200 000 år før meg. Det ligger i blodet. Det ligger i genene. Jeg kaller det pappa-gener.

Jeg skal bli myk og øm
Line rister på hodet av meg før hun ser ned på vårt nyfødte barn, bysser det, ammer det. Hun ser så harmonisk ut. Ok, nå skal jeg også prøve. Nå skal jeg virkelig skjerpe meg! Jeg skal bysse, kose, klemme og pokker meg lage en haug med vafler i samme slengen! Jeg skal være myk, øm, rolig og i harmoni. Det er planen.

«Nå skal jeg virkelig skjerpe meg! Jeg skal bysse, kose, klemme og pokker meg lage en haug med vafler i samme slengen!»

Men så.

– Pappa?
Det er Bo som roper fra sportsboden. Jeg vegrer meg for å svare, for nå har jeg nesten funnet roen her med lillemann.
– Hva er det? 
– Skal vi ikke på fisketur snart?

Syvåringen ser på meg med ivrige øyne. Han har fiskevesken i hånden. Jeg ser ned på lille, nyfødte Willem. Han sover. Kanskje jeg kan ta meg en liten fisketur? Bare sette et par teiner? Hive opp et par makrell? Det går jo kjapt det. Og babyen sover jo ...

– Jeg kommer!

Det blir nok nytrukket fisk til middag i dag også! Men etter det skal jeg skjerpe meg! Tror jeg.