Sangen fra havet_Filmtips_BiB 66.jpg
01. juli 2020 Publisert første gang i Barn i Byen - Bergen nr 65/2015

Forførerisk vakkert

En mor som forsvinner og en datter som blir født. Anslaget i animasjonsfilmen «Sangen fra havet» er svært så dramatisk. Likevel er det umiddelbare inntrykket forførerisk avventende.

Filmtips av Annette Marandon

Inspirert av keltisk mytologi og billedbokens formspråk, er filmen fylt av forlokkende gæliske folketoner og visuelt slående bilder.

Sønnen Ben mister sin mor idet hans lillesøster Saoirse ble født, og holder fast på minnet om henne gjennom å synge og gjenfortelle de mytologiske historiene som moren og han delte sammen. I denne tosomheten er det hverken plass til lillesøster eller far. Fortroligheten deler han i stedet med hunden sin Cú. Faren på sin side overbeskytter Saoirse og kjefter som en fremmed på sin sønn. Stumme Saoirse betrakter, undrer seg og utforsker gjennom å handle.

Jentene er heltinner i den japanske, animasjonslegenden Hayao Miyazaki sin animasjonsunivers, enten ved å midlertidig tre inn i åndeverdenen eller ved selv å inneha overnaturlige evner. Som Ponyo i «Ponyo på klippen ved havet» (2008) og Chirio i «Chirio og heksene» (2002), er det også denne gang en jente, Saoirse, som redder verden. I «Sangen fra havet» er det sagaen om selkien, halvt menneske og halvt sel, som utgjør historiens nav.

Filmens styrke er at den så tydelig har kunstneriske ambisjoner og at den tør å være smal. 

Referansen til japansk animé og Studio Ghibli deles ikke bare av historiens tilknytning til en magisk verden, men også av en favorisering av håndlaget tegning. «Sangen fra havet» imponerer i sin veksling og kontrastering mellom forenkling og kompleksitet. I bakgrunnen favoriseres akvarellteknikk, ornamentering og organiske former og i forgrunnen fremheves geometri og en kubistisk inspirert strek. Uttrykket er slik tydelig tegnet (i tråd med folkekunstens karakteristiske fremstillinger), og skiller seg her fra Studio Ghibli sin perfeksjonering av en naturalistisk stil. Filmens styrke er at den så tydelig har kunstneriske ambisjoner og at den tør å være smal i sitt uttrykk.

Filmen skårer også ved å tørre å problematisere emner som traumer og dyp sorg. Den viser frem de menneskelig omkostningene som oppstår når man holder følelsene sine innestengt, både i eventyrverdenen og i den virkelige verden. Karakteristisk for så mange barnefilmer er også grensene mellom fiksjon, magi og fakta flytende i «Sangen fra Havet», dessverre tidvis litt for insisterende. Faren for overtydelighet i symbolbruk er hårfin ved filmens gjentatte repetering av sirkelformer (som viser til «livets hjul» og «alt henger sammen»), svevende lyspartikler og nordlysaktige eksplosjoner på nattehimmelen. Virke-midler som lett kan falle i innboksen for klisjeer, men som også kan oppleves som kraftfulle stemningsskapere og som overtyder filmens budskap.

Dessverre sirkles det hele inn og historien oppklares. Jeg skulle gjerne ha sett at filmen ikke bare gjennom sitt formspråk, men også i sitt innhold i større grad lar blikket og tanken vandre. Filmen er forførerisk vakker. Den kunne også ha vært tematisk interessant om også historiens slutt hadde forblitt uavklart, slik filmens anslag så vågalt foreslår.

 

 

 

 

Andre Artikler