_61_Mari 13 B.jpg
28. februar 2016 Publisert første gang i Barn i Byen – Bergen 2015

Dyre(bare) barn

Merkevarepresset skåner ingen. Også barna er fanget av personlig merkevarebygging.

Tekst: Hege Rognøy Fossåskaret

Barneskolejenter ønsker seg Acne-skjerf og ser lett om venninnens Uggs-sko er ekte eller kopi. Ettåringer går med søte små Converse-sko og bærer Blafre-matboks i Fjällräven-sekk. Og stakkars den lilleputtspilleren som har svarte fotballsko!

Barn i Byen har snakket med Mari Rysst, forsker ved Statens institutt for forbruks-forskning (SIFO) om den sosiale betydningen av kostbare ting og trender.

Noen av oss rister litt oppgitt på hodet når barn kles opp i dyre merker som Canada Goose og Burberry. Er ønsket om å ha de «rette» produktene størst i visse sosiale miljø?
– Merkevarepresset er til stede over alt! I større eller mindre grad, selvfølgelig. Det gjelder klær, sko, telefoner og alt vi omgås. Måten vi kler opp barna på, viser hvem vi selv er. Dette kan sees på som en personlig merkevarebygging. Det varierer fra miljø til miljø hvilke merker som er in, men akademiker- og kunstnermiljø kan være like merkevarebevisste som andre. For småbarnsforeldre i dag er Nøstebarn en viktig merkevare. På 80-tallet var Nøstebarn forbundet med noe alternativt og antroposofisk. I dag er det mye mer kommersialisert. For større barn og ungdom er det ofte de som har sterkest posisjon i det sosiale miljøet som styrer moten. Dersom den kuleste går i Fretex-klær, kan det være det som blir in. Klasser og skoler med forskjellige trendsettere gir flere valgmuligheter for barna og større sjanse for å bli inkludert i et miljø som passer den enkelte.

Det er tross alt foreldrene som sitter med pengeboken og må ta styringen.

Også kulturtilbud som konserter og teaterforestillinger er noe mange foreldre ønsker å gi barna sine. Men slike arrangement kan være dyre og har ofte et påfallende homogent publikum med få eller ingen innvandrerbarn. Du har forsket på sosial integrering av innvandrerfamilier, tror du flere ville benyttet tilbudene dersom prisen var lavere?

– Jeg tror dette bildet er komplisert. Det er nok ikke bare pris som virker inn her. Min erfaring er at barn fra muslimske familier deltar minst i kulturtilbud. Dette kan også henge sammen med at barn med muslimsk bakgrunn er forventet å være i moskeen kanskje flere ganger i uken. Noe som naturligvis legger beslag på en stor del av fritiden. Samtidig ser vi at barn fra for eksempel Sri Lanka i større grad deltar på kulturarrangementer.

I det siste har vi lest i sosiale medier at det har blitt et statussymbol å hente barna i barnehagen kl. 15. Er dette en ny trend?
– Jeg må si at jeg er litt fortørnet over den diskusjonen. Hvis det at foreldre prioriterer å være sammen med barna sine, blir til noe negativt, er det trist. Enslige forsørgere kan ikke nødvendigvis velge å jobbe korte dager, men hvis familier med to inntekter vil prioritere mer samvær med barna fremfor materielle goder og karriere noen år, er det min personlige mening at dette ikke er negativt.

Hva kan vi foreldre gjøre for å motvirke det materielle jaget etter å ha mest og best?
– Snakke sammen! Foreldre på skolen og i idrettslaget kan bli enige om felles kjøreregler, som for eksempel hvor mye bursdagspresanger skal koste. Det er tross alt foreldrene som sitter med pengeboken og må ta styringen.


Andre Artikler