Dukkemesteren

Tekst: Siri Breistein Foto: Tove K. Breistein

– Dukkene blir som barn for meg. De er som nyfødte som jeg skal bli kjent med.
Ljudmil Nikolov vokste opp i ulike teatergarderober i Bulgaria. Faren var teatersjef og instruktør, og Ljudmil fulgte ham overalt på oppdrag. Da Ljudmil selv valgte å satse på dukketeater og ikke tradisjonelt teater, ble faren likevel overrasket.

– Jeg har selvsagt også spilt vanlig teater, men det var dukketeater som ble min greie.

Dukkene sier alt 
Dukketeatertradisjonen står sterkt i Øst-Europa. I Ljudmils hjemland utdeles priser for beste dukketeatermanus, og anmeldelser er ført i pennen av utdannede fagfolk.

– Anmelderne kan grave deg seks meter ned i jorden om du ikke leverer, forteller Ljudmil. I Bulgaria blir ikke dukketeater forbundet med et barnepublikum.

– På dagtid spilte vi dukketeater for barna og på kveldstid for de -voksne, og da gjerne klassiske stykker. Vi opplevde ofte lange ventelister. Ljudmil forklarer den store interessen for dukketeater i tidligere kommunistiske regimer med sensur. Det som var forbudt å ytre kunne dukkene si, for de var jo bare dukker, forklarer Ljudmil, som selv fikk problemer da han skulle på utenlandsturneer. Flere ganger ble han stoppet av KGB.

Foto: I 25 år har Ljudmil underholdt med figurteater på Hordaland Teater. 

Et kyss til scenen
For 25 år siden kom Ljudmil til Bergen og Hordaland Teater. Han hadde tatt permisjon fra sitt teater i Bulgaria og reiste rundt i Norge som musiker. Under en festival i Fredrikstad møtte han Anne Gullestad, den gang teatersjef ved Hordaland Teater. Ikke lenge etter ankom han Bergen, en by uten spesielt figurteatermiljø. Det var i 1990. Siden den gang har dukkemakeren og dukkespilleren vært fast ansatt på Hordaland teater. Ljudmil er fremdeles dypt fascinert av dukkene.

– Figurteater er et universelt språk. Du behøver ikke å forstå språket, for figurene viser alt, forteller Ljudmil med store armslag.

– I Bulgaria kaster du ikke dukkene, og for meg er dukke- og figurteater en verden som jeg elsker. Etter faren arvet han en dyp respekt for yrket sitt, og kysser scenen etter hver forestilling. 

Dukkene blir som barn for meg. De er som nyfødte som jeg skal bli kjent med

Mange roller
Dukkemaker, figurskuespiller, regissør og scenograf. På Hordaland Teater har Ljudmil mange roller og oppgaver. Denne dagen står han i garderoben og sørger for at skolebarn blir tatt godt imot før de trer inn i den mørke teatersalen. 

– Fordi vi er et lite teater får vi lov til å være alt, forteller han iført en blå fleece med logen til Hordaland Teater. Etter at forestillingene er ferdigspilte, venter turnelivet og kronglete riksveier. Da skal skoler i hver avkrok av Hordaland besøkes. Ljudmil har merket at fokuset skifter med nye teatersjefer, og har noen ganger følt at han har stått litt alene på barrikadene for et levende figurteatermiljø. Han kan styre figurene, men ikke teaterets politikk. Den 1. januar fikk han ny teatersjef, den 16 i rekken, og i løpet av våren har han sammen med resten av teateret fått nytt oppholdssted i Logen.

Dukketeater i høyden 
Ljudmil hadde satt seg godt til rette i flysetet. Denne gang på business class. Han er på vei hjem til Bergen. Da han hører barnegråt snur han seg og møter et fortvilt mammablikk. Ljudmil får tak i bamsen til det ene barnet og stikker bamsens hode gjennom gardinene som skiller seterekkene. Gråten bråstopper. Resten av flyturen fra Bergen går med til å underholde to barn, og resten av flypassasjerene, med dukketeater. For Ljudmil er figurteater alt.

– Tidene forandrer seg. Vi er omgitt av computere, iPader og iPhoner, men dukkene er dukker. Og barnet starter med dukker. En bamse etter en bestefar er et minne som betyr mye, og tenk når et barn mister kosebamsen sin på flyet eller på bussen til Åsane. Det er jo katastrofe! sier Ljdumil med en rynke i pannen.

– Men hvordan kan dukkene fortsette med å fascinere dagens barn?

– Vi begynner jo alle med dukker, vi begynner ikke med computere. Det er selvsagt en annen opplevelse å komme og se på levende figurer og oppleve dramaturgi, følelser og magi.


Foto: Ljudmil ser at foreldrene i Norge er flinke til å ta barna sine med på ski og på fjellet, men minner gjerne de voksne på at barna også trenger musikk og teater.

Idémaker 
Notisblokken ligger fast ved sengegavlen, i tilfelle han plutselig våkner og får en lys idé. Det skjer ofte. Lyset tennes og notisboken slås opp, for ideen må skrives med det samme.

– Min kone våkner og sier «vær så snill, ta kontoret ditt vekk». Naboene tror det er rene diskoteket midt på natten, for lampen skrues på og av, ler Ljudmil. Våkenetter og utallige ideer har ført til 15 figurteaterforestillinger på Hordaland Teater. Sammen med Trond Birkedal og Karoline Krüger stod han bak den prisvinnende forestillingen «Veggen» (2012). 

Når du snakker med barna, setter du deg på huk så du får øyekontakt 

 – Jeg er opptatt av det visuelle og av hvordan du møter barn, sier Ljudmil, som også henter inspirasjon fra barnelitteraturen. Det handler om å ha respekt for barna, skape kontakt og finne riktig bølgelengde. 

– Når du snakker med barna, setter du deg på huk så du får øyekontakt. Barn elsker, eller de elsker ikke. Om det ikke er bra, får du høre det. Jeg er til stede på scenen 100 prosent. Det skylder jeg mitt publikum.

Enkelt og teknisk 
– Men det å vise rare og kuriøse ting er nok også typisk meg. Da jeg gikk her i korridorene med en paraply og åpnet den, fikk jeg plutselig en ide. Da min kone spurte hvor den store parasollen fra verandaen var blitt av, måtte jeg avsløre at den var havnet på scenen som kulisse i forestillingen «Dei fire årstidene». Det ordløse, visuelle og enkle, men likevel teknisk avanserte er Ljudmils signatur. Hver eneste teaterscene er tegnet i forkant. – Alle forestillingene starter først i verkstedet mitt. Her løser jeg tekniske utfordringer, forteller Ljudmil, som hver kveld forsvinner inn på verkstedet hjemme i huset i Rådalen. I øyeblikket arbeider han med en forestilling om en ballerina og en skomaker. Mer vil han ikke røpe.

Foto: Ljudmil flyttet den 1. januar 2016, sammen med resten av staben, til sentrum og Logen Teater.   

Multikunstneren, dukkemesteren og gjøgleren Ljudmil fyller snart 62 år. Hvor det før var mye eksplosjoner, gjøgleri og høye lyder, er det blitt litt mer lydløst i hans forestillinger. 25 år er lang tid?

– Ja, det er kjempelang tid.

– Men det gikk sånn. Bang! ler dukkemesteren og knipser med fingrene.