En gang hestejente – alltid hestejente

Tekst: Lykke Kristine Moen Foto: Privat

Så lenge jeg kan huske, har jeg elsket hester. På 90-tallet, da de andre barna lekte med Barbie, Lego, Polly Pocket, Nintendo og biler, kunne jeg sitte i timevis og leke med My Little Pony-samlingen min. På Forum Video ved Lagunen, leide jeg alle filmene fra tv-serien jeg kunne finne, så drømte jeg meg bort i deres regnbuefargede verden. Jeg var grønn av misunnelse på Megan, hun var det eneste mennesket i ponnienes verden som kunne snakke med- og ri på de vakre dyrene. Å få ri selv ble etter hvert mitt høyeste ønske, ifølge mine foreldre var dette noe jeg fortalte til alle som ville høre på. En av lytterne var den unge jenten i kassen på den lokale butikken vår på Smørås. Hun het Mona, og fortalte meg at hun hadde en veldig snill hest som het Rin-Tin i en stall på Smøråsfjellet. Hvis jeg ville, kunne jeg få komme og hilse på Rin-Tin. Som sagt - så gjort.

Jeg var ganske liten da, men jeg kan fremdeles huske at det å få hilse på Rin-Tin etter hvert ble det fineste jeg visste i livet. Selv om han ikke kunne snakke, var stor og brun og uten glitter, så var han den vakreste My Little Pony’en i verden. Han hadde de snilleste øynene, og da han la den store myke mulen sin inntil kinnet mitt og pustet meg varmt i ansiktet, var jeg solgt. Verden hadde fått en ny hestejente.

I årene som fulgte, var det å få være i stallen på Smøråsen det beste i hele verden. Jeg fikk hjelpe til med alle hestene, men i hovedsak fikk jeg ansvaret for shetlandsponnien Rosita. Hun var på min størrelse, veldig søt og snill og like sta som meg. Hun lærte meg fort at det å holde på med hest i virkeligheten, var noe ganske annet enn i filmene om My Little Pony. Det var nemlig hardt, tungt og ekstremt krevende.

Uansett om jeg hadde influensa, eller om det var storm ute, så var det tunge vannbøtter som skulle fylles og bæres, luftegårder og staller som skulle rengjøres. Det var utstyr som skulle pusses, og kraftfôr og høy som skulle lages og serveres minimum 3 ganger om dagen. Hester har nemlig ekstremt liten magesekk og bør ikke spise for mye på en gang. Shetlandsponnien Rosita skulle ha stellet sitt, uansett om regnet høljet ned eller om jeg burde lagt under dynen med omgangssyke. Hun skulle sjekkes for skader, sår og hevelser, og skulle børstes overalt. Når jeg børstet henne under hovene, tråkket hun meg ofte på tærne, de var blå i ukevis. Jeg kan huske at jentene i gymgarderoben på skolen spurte meg om jeg hadde lakket tåneglene med blå neglelakk.

"Når jeg børstet henne under hovene, tråkket hun meg ofte på tærne, de var blå i ukevis" 

En annen del av hverdagen med hest var at jeg måtte lære hvordan jeg skulle trene hesten. Så selv om hverdagen min bestod av andre gjøremål som masse lekser, eller til og med bursdagsbesøk, så måtte Rosita få turen eller treningsøkten sin. Det var ikke så lett som på My Little Pony, det skjønte jeg ganske raskt. Ikke bare krevde det god balanse og styrke, som rytter måtte jeg også kunne multitaske. For en ting var å fokusere på hva jeg skulle gjøre, jeg måtte også fokusere på hva det store dyret gjorde til enhver tid. Når det sterkeste instinktet til hesten var å flykte hvis noe var skummelt, så sier det seg selv at det ble en del knall og fall på unge lovende Moen på den tiden.

Etter hvert som tiden gikk, lærte jeg mer og mer om hest og ridning. Jeg fikk til og med min egen ponni til slutt - haflingeren Silva. Hun var en nydelig, bestemt og morsom jente. Vi fikk mange gode år sammen, før vi dessverre måtte selge henne. Min far ble nemlig alvorlig skadet i en ulykke, og da hadde vi hverken råd eller tid til at jeg kunne holde på med hest. Det var vondt og sårt for meg. Det er mye fra den tiden jeg ikke husker, men jeg kan huske den rare følelsen av å ikke helt vite hvem jeg var uten hest.

Jeg hadde jo aldri hatt lyst til noe annet enn å være i stallen. Jeg hadde spilt litt i korps og sunget litt, men det kunne ikke måle seg med gleden over å ri en lang tur uten sal i solskinnet, eller å ha ridd en hel sprangbane feilfritt. Heldigvis visste min kjære mamma råd, selv om hun er redd for hester hadde hun sittet sammen med meg og lekt med My Little Pony i mange år. Hun hadde sett og hørt hvordan jeg laget stemmer og historier rundt de fargerike ponniene. Hun tenkte derfor at det å holde på med teater kanskje kunne vært noe for meg, slik begynte jeg på Fyllingsdalen Teater.

Det var tydeligvis ikke helt feil det heller, for nå sitter jeg her - utdannet skuespiller med jobb på Den Nationale Scene. Men selv om jeg ikke red eller var i stallen på mange, mange år etter at vi måtte selge Silva, glemte jeg aldri min indre hestejente. Det var hun som lærte meg disiplin, det å jobbe hardt og å ta ansvar. Det var hun som lærte meg at når man faller, så børster man av seg støvet, klapper hesten og setter seg opp igjen. Det var hun som lærte meg å ikke gi opp.

Da alt ble satt på pause i 2020 tok jeg mot til meg og begynte på et ridekurs igjen. Da oppdaget jeg at det å være med disse vakre dyrene gir meg en helt spesiell ro i sjelen, en ro jeg vanligvis kun får når jeg spiller forestilling - en slags komplett tilstedeværelse og konsentrasjon basert på respekt og forståelse. Selv om det var mange år siden sist, og jeg var litt engstelig i starten (og ble veldig støl!) føltes det likevel som om jeg fikk en del av meg selv tilbake. En del som jeg ikke visste at hadde vært borte. En gang hestejente - alltid hestejente, antar jeg. Så heia alle hestejenter!