En skomakers drøm

Anmeldelse: Siri Breistein Foto: Tor Erik H. Mathiesen 

Han står der allerede når vi trer inn i den ærverdige salen i Logen. Skomakeren i sitt brune skinnforkle. Nøye og samvittighetsfull ordner og pusser han lakkskoene så de mer enn skinner. I hyllene og koffertene på veggene rundt ham venter sko som skal flikkes og dulles med. Som om det er barna hans. Oransje ruskinnstøveletter. Sorte lakksko, røde flate sko, brune herresko og lyse ballerinasko.

Skomakeren tar ballerinaskoene varsomt frem. Holder dem litt og stiller dem forsiktig tilbake. I det han snur seg, begynner lakkskoene han nettopp har pusset å bevege seg i kassen. Snart får skoene i skomakerens verksted liv. Tidligere skoeiere trer frem og blir levendegjort. Gatemusikanten og ballerinaen som begge har arbeidet på et sirkus under den strenge sirkusdirektøren. Nå må skomakeren også ta plass i manesjen. Iført rød klovnenese må han utføre det ene heseblesende nummeret etter det andre – til sirkusdirektørens misnøye. 

Saken fortsetter under bildet. 

Foto: Ljudmil Nikolov fører ballerinaen i sin nye figurteaterforestilling «Skomakerens draum». 

Det er et ordløst figurteater som Ljudmil Nikolov her signerer. Dukkemakeren, figurskuespilleren, regissøren og scenografen tar ingen snarveier. Her er ingen lettvinte løsninger. Ljudmil gir sitt publikum figurteaterkunst. Det er ordløst og visuelt. Detaljert og enkelt – og teknisk avansert. 

Det er ikke hurtigklipping, eksplosjoner og store sceneskifter og effekter. Handlingen foregår i ett rom, i en scene, men detaljene og de vakre forseggjorte dukkene fanger barnas interesse. For enkelte av de aller minste barna blir sirkusdirektøren litt skremmende, og det gjør godt når fortellingen krydres med humor, litt fart og morsomme sirkusnumre. 

I Ljudmils hjemland Bulgaria blir ikke dukketeater forbundet med et barnepublikum. Heldigvis fant Ljudmil vei til Bergen og sørger for at bergenske barn får et kunstnerisk møte med figurteateret. Han tar sitt publikum på alvor, og han er en dyktig dukkemaker og dukkefører. Vi tror på hver enkelt figur, glemmer at det "bare" er dukker. Og den lille vaktbikkjen som dukker opp på jakt etter ballerinaen, er rett og slett herlig.  

Vi savner kanskje enda mer direkte kontakt med barna, noen flere invitasjoner ut i salen hvor barna får bli mer kjent med figurene og leve seg enda mer inn i det som skjer i handlingen, for selv om de får sitte på matter tett på scenen, blir de sittende litt på avstand å betrakte det hele. 

Dette var jo noe helt annet enn heseblesende barne-TV. Det var utrolig fint.

Barn i Byen hadde følge med en vilter treåring og hans mamma. Treåringen debuterte som teaterpublikum og er fanget fra første stund. 

– Jeg trodde faktisk dukketeater var noe helt annet, sier mammaen, litt forundret etterpå.

– Det tok litt tid før jeg klarte å slappe helt av, men da jeg klarte det, fant jeg helt roen.

– Dette var jo noe helt annet enn heseblesende barne-TV. Det var utrolig fint, fortalte mammaen, som helt klart vil på figurteater igjen etter denne opplevelsen.  

I mer enn 25 år har Ljudmil Nikolov skapt figurteater til barna i Bergen, og det håper vi virkelig at han fortsetter med – for ellers vil byen vår bli et viktig kunstuttrykk fattigere.